Gatemagi: Skogsbyen

Jeg har ett barn som elsker å finne på historier. I dag har vi sittet med fortellerspillet [i’m sorry did you say street magic](Caro Asercion) av Caro Asercion. I i’m sorry did you say street magic (isdyssm) forteller man om en by ved å skape bydeler, landemerker i bydelene og innbyggere som tilhører landemerkene.

Isdyssm er basert på Ben Robbins langt mer kjente Microscope, der spillerne skaper en tidslinje med perioder, hendelser og scener; men det føltes som at isdyssm var friere og med mindre å holde rede på for den som er sju år. At byen man skaper er magisk er ikke heller noe negativt.

Vår by lå i en skog, befolket av antropomorfe dyr. I hulrommene i ei stor eik fantes det flere forskjellige butikker og verksteder. På en gren på eika hang en gammel radio som en rekke fugler hadde innredet som radiostasjon. I trekronene fantes en stasjon for luftskip og kaféen Vingen, kjent for sin imponerende utsikt der det både var konsert og poesifestival under spillets gang. I en lysning mellom trærne lå en varm sandbanke og en dam der spesielt salamandre og frosker trivdes. Under bakken dominerte gnagere i en bydel bestående av tunneler der det blant annet var lagret mat i flere store spisskammers.

Spillet har en tydelig struktur som gjorde at det passet bra å spille med barn, spesielt med et barn som gjerne fabulerer og finner på, men som ikke alltid er like flink til å lytte til andres innspill. Etter å ha skapt et grunnleggende konsept for byen — en by i skogen — satte vi rammene for spillet. I stedet for Lines and Veils som isdyssm bruker, men som jeg tenker er litt vel avansert, brukte vi Ja-nei-lista fra Microscope. På Ja-sida listet vi ting vi gjerne ville se (luftskip) og på nei-sida slikt vi ikke ville ha (pokémon).

Hver runde av isdyssm begynner med at en spiller velger et kompass for runden, et tema som alle må følge. Alle lager så bydeler, landemarker og innbyggere; utifra dette. Dette er en bra måte å begrense kreativiteten noe og tvinge en til å bygge på hverandres idéer. Noen av de kompass vi hadde var: fugler, vann og musikk; den siste gav idéer om både en festivalplass og en gatemusikant ved luftskipsstasjonen. Etter en runde skaper spilleren som bestemte kompasset en hendelse som alle får uttrykke seg om og som forandrer byen — vi opplevde både svømmekonkurranser i salamanderdammen og at byens kjente sanger reiste ut på verdensturné — før turen går videre til et nytt kompass.

isdyssm har en perfekt struktur for å spille med barn. Det åpner opp for at man bygger på hverandres idéer samtidig som ingen tillates å ta over: når det er ens tur er det ens tur. De andre spillerne får ikke engang komme med forslag (om det ikke uttrykkelig etterspørres). Det er dessuten lett å pakke bort og fram igjen: man legger bare de lappene som hører sammen under hverandre. Barnet har allerede erklært at dette er hennes nye favorittspill så vi kommer helt sikkert til å fortsette, enten med skogsbyen eller en helt annen by.¹