Bloggs hos faanes.se

Kartlegge Carabelleda etter jordskjelvet

Fri, 10 Jul 2026 00:00:00 +0000

Caraballeda er en by i Venezuela, på nordkysten mot det karibiske hav. Den ble opprinnelig bygd som havneby til hovedstaden Caracas i 1568. Carabelleda var også en av byene som ble rammet av ett dobbeljordskjelv den 24. juni i år. Man regner med at nærmere fire tusen personer omkom og at over 16 000 helt mistet sine hjem i hele landet.¹ I Caraballeda regner man med at halvparten av bygningene er borte med 75% sannsynlighet. En enorm tragedie i et land som allerede er dypt rammet av fattigdom og politiske uroligheter.

For ei ukes tid siden kom jeg over en artikkel med tittelen The night the earth shook, strangers started to draw. Artikkelen handler om organisasjonen Humanitarian OpenStreetMap Team (HOT) som organiserer volontærer verden for å kartlegge utsatte områder når naturkatastrofer skjer. Dette er ofte fattige områder som har liten kommersiell interesse og som ofte er dårlig kartlagt. Kartene brukes av hjelpemannskaper for å vite hvor det finns bygninger og folk. Kartene, som benytter seg av OpenStreetMap, tar så lite digital plass at de er lett å ta med seg i felt der det finns liten eller ingen tilgang til internett. Å tolke utydelige flyfoto er dessuten ikke lett—spesielt på steder der man aldri selv har vært, oppdaget jeg. Kartvolontærer tolker flyfoto og leverer den informasjonen som man trenger på bakken.

I to-tre år har jeg bidratt til OpenStreetMap, mest i Uppsala. Jeg synes det er en fin måte å legge merke til endringer i lokalområdet: nye byggninger, butikker som stenger eller åpnes. Det er en fin måte å legge inn akkurat den informasjonen som jeg selv synes er viktig (sykkelparkeringer, sykkelpumper, søppelspann). Jeg gjør en liten ekstra innsats for å holde informasjonen på foretak jeg liker. Det kan føles godt når kartobjekt som jeg vet at jeg har lagt inn dukker opp i kartappen min.

Jeg har derfor kjent til HOT, men aldri deltatt. Etter å ha lest artikkelen (og sett den fine visualiseringen) bestemte jeg meg for å prøve og klikket meg inn på oversikten over kartleggingen av Caraballeda. På oversiktskartet var byen inndelt i små kvadrater, fargekodede etter status, noen med en hengelås på for å indikere at noen jobbet med denne akkurat nå. Det var bare å velge seg et kvadrat og begynne.

Utsnitt fra skjermbilde fra HOTs prosjektside.

Jeg redigerte klart et par kvadrater før hele byen var kartlagt. Jeg er ikke vært vant med å redigere områder som har vært såpass tettbebyggd og der det har vært såpass vanskelig å se hva som er et tak og hva som er annet. Det er da man drar nytte av å være flere øyne om et og samme prosjekt. Alle kvadrater ble redigert av en eller flere personer, men ble også godkjent av en mer erfaren kartlegger.

Jeg håper kartleggingen kommer til nytte. I skrivende stund er Caraballeda ferdigkartlagt, man venter bare på at alle kvadratene skal godkjennes. Det var en ålreit måte å bruke en kveld eller to under ferien mens jeg lyttet til radio eller musikk. Det gav meg følelsen av å bidra til noe, noe man ikke skal undervurdere. På mange måter oppfyller dette hva jeg tenker internett en gang lovte oss: å bringe mennesker sammen for å skape noe sammen.

Å få en fullstendig oversikt over omkomne er et omfattende arbeid. Antagelig kommer det ta flere måneder før man har fullstendig oversikt. ↩︎

Feriens siste uke

Sat, 20 Jun 2026 00:00:00 +0000

Slik har de fleste av mine feriemorgenen startet.

Jeg går akkurat nå inn i sommerferiens siste uke. Om ei uke går jeg tilbake på jobb.

I år bestemte vi at vi skulle ha en så rolig ferie som mulig. Jeg tror at vi alle trengte det. Ingen lange reiser. I stedet har vi vært hjemme og tatt små turer i nærområdet og ligget noen netter i telt.

Det beste med ferien har likevel vært å våkne tidlig og ha en time eller to på uteplassen med en kopp kaffe, noe å bite i og ei bok før resten av familien står opp.

Det er hva ferier egentlig handler om.

Å prøve en fraktsykkel

Sat, 23 May 2026 00:00:00 +0000

I helga lånte jeg en fraktesykkel fra sykkelpoolen til Uppsala Cykelförening. Det er en rød Bullit med en solid, spesialbygd blåmalt trekasse. Jeg har syklet med fraktsykler tidligere. På den gamle arbeidsplassen min hentet vi bakerivarer med lastesykkel. Selv om vi hadde egne volontærer som syklet bakerirunden de fleste morgenene hendte det at jeg fikk trå til.

Jeg trodde at jeg var rutinert, at dette ikke skulle være så forskjellig. Lastesykkelen på den gamle arbeidsplassen min har derimot tre hjul, ett bak og to fram, mens denne bare har to hjul, ett fram og ett bak. Jeg trodde at denne skulle oppføre seg mer som en vanlig sykkel — og det gjør den, men det tok noen minutter før kroppen klarte å forstå at denne sykkelen faktisk er lengre enn en vanlig sykkel. En lastesykkel med tre hjul har den fordelen at den er mer stabil, spesielt med tung last; bakdelen er at den på mange måter ikke oppfører seg som en vanlig sykkel. Med en vanlig sykkel klarer man ganske krappe svinger selv med fart ettersom man som syklist kan lene seg innover i svingen. Har man litt fart inn i en brå sving med en trehjulssykkel og gjør det samme oppdager man fort at hjulet på utsida løfter fra bakken. Man må derfor lene seg litt utover for å motvirke dette.

Ettersom denne lastesykkelen bare har to hjul trodde jeg at den skulle oppføre seg akkurat som en vanlig sykkel. Det gjør den ikke! Det ble en vinglete start. Ettersom det er lengre mellom hjulene og man sitter lengre fra fremhjulet som styrer korrigerte ikke kroppen min rett når jeg satte meg på sykkelen. Når sykkelen begynte å bikke mot den ene sida ville kroppen min korrigere, men korrigerte for mye og vi vinglet i den andre retningen. Jeg fikk i stedet tenke på den som en vogn, ikke som en sykkel, og hele tiden passe på at jeg hadde stor nok svingradie.

Bevegelsene ble omvendte. En vanlig sykkel har et styre, men man svinger mer med å lene seg med kroppen og styret til å korrigere med. Når man svinger bruker man først kroppen deretter styret. På lastesykkelen ble det tvert om: jeg måtte svinge med styret og deretter la kroppen følge med sykkelen. Den er smidigere og mer som en vanlig sykkel enn en fraktesykkel på tre hjul, men det var ikke like lett å komme i gang med som jeg trodde. Når jeg hadde stilt om var det ikke noe problem lengre.

I dag har vi fraktet rot til miljøstasjonen utenfor byen og jeg og barnet tok lastesykkelen til en park da hun fikk sitte i kassa (med seler) fram og tilbake.

Uppsala Cykelförening driver en lokal sykkelpool med lastesykler og sykkelvogner. Vi er vertskap for en av vognene og bruker ofte denne når vi skal frakte ting eller månedshandle. Lastesykkelen gav mersmak og jeg tenker at jeg vil låne en slik også i framtiden. Veldig praktisk om man skal ha med seg litt eller ta seg lengre enn barnet kan sykle selv.

Sommerens drikk?

Wed, 06 May 2026 00:00:00 +0000

Før man vet ordet av det er sommeren her. Det er på tide å ta fram oppskrifter på noen passende sommerdrikker. I boken Soda, Lemonad och Snacks (side 49) av Tove Nilsson fant jeg ei oppskrift på en infusjon på ingefær, mynte og løvetann som passer bra nå.

4 dl vann
1 dl finhakket eller revet ingefær
10 løvetannblomster
1 dl ferske mynteblader
1 dl sitron- eller limesaft
kullsyret vann

Hakk eller riv ingefæren og legg i en beholder som tåler varme. Legg løvetannblomstene og mynten i samme beholder. Hell over 4 dl kokende vann og rør lett om. La stå å trekke til vannet er kaldt eller noen timer. Sil av væsken med en sil eller en saftduk og bland denne med sitron- eller limesaft.

Bland ut 1 del væske mot 4 deler kullsyret vann. Server sammen med isbiter. Garner med en limebåt og noen mynteblad om så ønskes.

Maja

Sat, 28 Mar 2026 09:49:20 +0100

Det siste bildet jeg tok på Maja.

I helga som var gikk vår katt Maja bort. I går ryddet jeg bort matskåla.

Hun het allerede Maja da hun flyttet inn til oss. Maken var skeptisk til navnet: vi hadde allerede en katt uten hale og det føltes litt klisjeaktig å bo i Uppsala med en katt uten hale og en katt som het Maja.

Da hun flyttet inn hos oss hadde vi bare Santiago, en eldre katt som vi hadde overtatt fra Uppsala katthem noen år tidligere sammen med en annen katt, Bingo, som han hadde bodd sammen med. Da Maja dukket opp hadde Santiago hadde levd som ensom katt i mer enn et år. Vi hadde så vidt pratet om å gi Santiago selskap. Vi tenkte at han ble ensom ettersom vi var borte størstedelen av dagene på jobb og barnehage.

Noen naboer som var kattepassere da vi var bortreiste hadde overtatt en kattunge, men var uenige om de skulle beholde henne. De spurte oss om vi kunne tenke oss å overta den ettersom de viste at vi tenkte på å skaffe en til. Når vi kom hjem fra sommerferie fikk de to møte hverandre. Det virket som om de to fungerte sammen nesten med en gang.

Plutselig hadde den store og gamle katten en vilter kattunge boende hos seg. De var forskjellige, og det var kanskje derfor det fungerte så godt. En forsiktig gamling som mest likte å bli koset med, og en vilter og leken kattunge. Når han syntes det ble for mye lek og for mye tull la han henne ganske enkelt i bakken, men det var likevel tydelig fra første dag at det var hun som hadde føringa.

Santiago som hadde vært innekatt og som faktisk knappt turte å gå utenfor balkongdøra ble faktisk tøffere når han tok rygg på villstyringen, hun som aldri var redd for noe. Hun viste ham at det ikke var farlig og hvordan man skulle gjøre. Plutselig var han ute og sprang på hageflekken og det gikk ikke lenge før han tok seg til andre siden av tunet (i begynnelsen var det et problem at han ikke alltid turte å gå hjem igjen.)

Santiago døde plutselig bare et år etter at Maja flyttet inn. Hadde vi visst at han ikke skulle leve lengre er det ikke sikkert vi hadde tatt henne. Nå var det hun som var ensom katt hos oss, og det har hun vært foruten noen måneder da vi prøvde med en annen katt, noe som ikke fungerte.

Maja levde livet, mens hun vokste. Hun var selskapelig av seg, hilste på naboene, lot seg klappe av barn og gikk i begynnelsen også gjerne inn til personer som hadde balkongdøra åpen. En nabo fortalte at hun hadde skremt ham når han skulle på do en varm sommernatt og balkongdøra sto åpen. Hun ble kompis med en annen nabo og lå gjerne i underdelen av vogna når de var ute og trillet. Når han kom hjem fra jobb sprang hun ham i møte.

Maja gikk bort for noen dager siden. Det hele var plutselig. Hun var fortsatt en ung frisk katt. Det er merkelig hvordan bortgangen til noen som i så stor grad levde sitt eget liv likevel er så følbart. Jeg kunne irritere meg over at hun vekte meg tidlig på morgonen ved å mjaue utenfor soveromsdøra for å bli utsluppet — spesielt nå som været har blitt varmere og morgnene er lysere ble det stadig tidligere — nå er det ekstra kjennbart på morgenen når man får sove til klokka ringer og det ikke står en katt å venter på en.

Nå trenger vi ikke å gjemme småelektronikk for å unnvike at de blir spist opp. Vi trenger ikke å rydde opp nedrevne potteplanter. Vi kommer ikke ha en katt som klatrer opp og legger seg på brystet akkurat når det passer dårlig — eller når det passer alldeles perfekt.

Maja, takk for denne tiden!

Maja.

Å skifte til RSS

Sun, 15 Mar 2026 00:00:00 +0000

For en stund siden skrev jeg et innlegg¹ om hvorfor jeg mener at vi må se over de digitale tjenestene vi bruker. Kort oppsummert handler det om:

å skape gode tjenester, noe som krever konkurranse som igjen krever at kostnaden ved å bytte er liten.
å selv kunne velge hvilke og tjenester vi vil bruke og hva vi vil at de vet om oss.
å ikke sette teknologiske begrensninger for hvem som kan delta i den offentlige samtalen og ikke la (utenlandske) private selskaper (eller stater) bestemme vilkårene for offentlige (eller private samtaler).²
åpne opp for en digital uavhengighet av fremmede makter

Jeg begynte å skrive dette innlegget for en god stund siden, men syntes at jeg fort havnet i en tekst jeg ikke ville skrive. Det blir alt for lett en oppsummering av hvilken programvare og hvilke tjenester man selv synes er bra og som man også vil at andre skal kjenne til. Enda mer så når det gjelder tjenester med nettverkseffekter som sosiale medier eller direktemeldingstjenester, da vil man jo at andre er tilgjengelig på de samme tjenestene som man selv bruker. Teksten blir for lang og detaljert.

Jeg har i stedet skilt ut listen over faktisk programvare til en separat liste som jeg kan fylle på og endre i etter hvert.

I stedet vil jeg slå et slag for RSS-strømmen, et filformat som gjør det lett å følge oppdateringer på mange forskjellige nettsider (inklusive denne)

RSS³ er et tretti år gammelt filformat. Det er egentlig skapt for å være maskinlesbart og strukturert, noe som gjør at det er lett for et program som leser filen å vite hva den forskjellige informasjonen er og skille ut den informasjonen akkurat du vil ha. RSS er noe av en hemmelighet, men noe som du antagelig har brukt. Det er filformatet som poddkaster bygger på. Når poddkastprogrammet ditt vet at favorittpodkasten din har kommet med en ny episode er det poddkastens RSS-fil som både har fortalt den det pluss hvor den kan hente lydfilen og hva den handler om.

RSS er genialt ettersom det ikke er avhengig av mellommenn. Har du lagt inn et abonnent på en nettside får du beskjed om alle oppdateringer på denne. Du er ikke avhengig av algoritmen på en sosiale medier-platform, slipper deres reklame og deres datainnsamling. Vil man være konspiratorisk kan man si at det er derfor RSS har blitt en godt bevart hemlighet. Trenger man ikke å besøke de store SoMe-platformene for å vite hva den lokale fotoforeninga driver med generer man ikke like store reklameinntekter heller.

Abonner på nettsider (Atom/RSS)

Å abonnere på nettsider gjennom RSS er en fin måte å skape seg en egen avis med bare det innholdet man selv ønsker.

Artikellista i Handy News Reader som er det program jeg bruker på telefonen for å lese RSS-strømmer.

På telefonen har jeg Handy News Reader⁴ og har stilt inn den slik at den henter artikler en gang i døgnet og lar de ligge uleste i en uke om jeg ikke manuelt markerer at jeg skal spare dem. Det gir meg som oftest 3-5 nye artikler i uka, alt fra lengre innlegg til seriestriper. Noe leser jeg, annet ikke. Jeg har også skrudd av alle varsel fra appen. Jeg leser når jeg har lyst og tid til det.

Å forholde seg til nettet på denne måten gir meg en stor grad av kontroll, men også av frihet. Min data samles i liten grad inn og jeg slipper i praksis all reklame. Jeg kan like godt åpne RSS-appen som sosiale medier når jeg sitter med telefonen. Jeg finner det jeg skal og dras ikke ned i kaninhull jeg ikke har bedt om.

Mye av det er personlige blogger fra personer som jeg synes skriver om intressante emner, som gjør at jeg i større grad leser innhold fra mindre nettsider.

Det finnes mange programmer for å abonnere på RSS-filer. Til Android har jeg hørt mange snakke godt om Feeder (Google Play, F-droid). Til iOS har jeg hørt vel om NetNewsWire, men har ikke prøvd denne selv. Det finnes andre, inklusive for datamaskiner og nettbaserte løsninger (som kan være en fordel om man ønsker å lese på forskjellige enheter. De fleste lesere støtter å eksportere/importere abonnementslister, noe som gjør det lett å bytte program.

Hvordan finner man RSS-strømmene

Det er ikke alltid lett å finne RSS-strømmene ettersom mange nettsider ikke viser åpent at de finns. Mange RSS-leserprogram kan utifra kildekoden på nettsida lete seg fram til rett RSS-fil. Da er det nok å klistre inn nettadressen til sida man vil følge i RSS-leseren. Om det ikke fungerer bruker jeg å forsøke å legge til /feed/ etter nettadressen — hos meg skulle det bli https://faanes.se/feed — ettersom det ofte er der RSS-filen ligger.

Det letteste kan være å installere et nettlesertillegg som for eksempel Awesome RSS til Firefox eller Get RSS feed url til Chrome. Da kan man bare kopiere adressen fra tillegget til nettleseren.

Andre som har skrevet om hvordan de bruker RSS:

Molly White: Curate your own newspaper with RSS
Cory Doctorow: You should be using an RSS reader
Caroline Crampton: The view from RSS

For meg er dette et godt alternativ til sosiale medier, men et alternativ som er betydelig roligere, med lengre tekster, mer fokus og mindre støy. Denne nettsida har selvsagt en RSS-fil som du kan abonnere på. Vil du ha tips på blogger du kan følge med din nyinstallerte RSS-leser, kan du ta en titt på min bloggrull.

Hva du abonnerer på med din RSS-leser trenger ikke heller å begrense seg til blogger. Youtube genererer RSS-filer for hver eneste kanal, selv om du har gjort dem veldig vanskelige å finne.⁵ Mange myndigheter publiserer dessuten RSS-filer for nyheter og publikasjoner. På jobb følger jeg oppdateringer fra Socialstyrelsen og Arbetsförmedlingen gjennom RSS. Mange åpne SoMe-platformer åpner dessuten for å følge personer gjennom RSS. Slik kan du følge han rare fyren du kjenner sin Mastodon-konto uten å registrere en konto.

Ett altfor langt innlegg. ↩︎
Etter at jeg skrev innlegget har Per Axbom skrevet et forslag til en digital publiseringsstrategi for det offentlige. Det handler om hvordan myndigheter kan ha kontroll på sin kommunikasjon, og samtidig nå ut uten at man må ha konto på en utenlandskeid stengt platform. ↩︎
Selv om det like ofte er Atom-filer som er en helt annen, men lignende standard. Men det er uintressant her. ↩︎
Dette er ikke et program som jeg vil anbefale fordi den ikke er lett å komme i gang med, men jeg har blitt venner med den nå. Den finns å laste ned fra F-droid, men ikke fra Google Play, noe som også gjør den mer utilgjengelig. Det er et program som kan stilles inn på mange forskjellige måter og som ikke er i veien når jeg leser, ↩︎
Her er en beskrivelse av hvordan du henter ut RSS-filen fra en kanal på YouTube. Komplisert, men ikke umulig. Det finnes sikkert nettlesertillegg som hjelper til med dette også. ↩︎

Reparert tog

Tue, 24 Feb 2026 00:00:00 +0000

Det er noe helt spesielt med ting som man lenge har hatt i sin nærhet, som man har sett nesten hver dag. Man venner seg til hvordan de ser ut, hver minste skrape eller defekt.

Dette lekelokomotivet i tre hadde barnet i mange år. Under hele den tiden manglet en av skorsteinene. Det var vi vant med.

Når noen venner av oss fikk barn fikk de arve mange av trelekene, inklusive det slitte trelokomotivet som manglet en skorstein. Jeg var på kaffeselskap hos dem i helga og ble vist til det nymøblerte barnerommet. På golvet sto det samme lokomotivet som hadde stått hjemme hos oss noen år tidligere. Det så likevel litt annerledes ut. Det hadde fått en ny og hvitmalt skorstein.

Det er vanskelig å beskrive hvor glad det gjorde meg. Ikke bare var det et fint gjensyn, men det var også en påminnelse om hvor flott det er å reparere og ta hånd om det vi har rundt oss — og hvor viktig det er å trene opp og holde i hevd kunskapene om hvordan vi gjør enklere reparasjoner. Om det er kunskap som trengs i fremtiden er det nettopp denne: kunskapen om hvordan vi lager det som er ødelagt, det som er splittet.

Et digitalt skifte

Wed, 18 Feb 2026 00:00:00 +0000

Jeg har vært imponert av den danske kampanjen Danmark skifter. Danmark skifter er en kampanje som har oppfordret dansker til å endre sine digitale vaner. Nettsiden inneholder noen “skftekits” som gir konkrete tips, men hvilke endringer man faktisk vil gjøre er opp til hver enkelt. Dette er klokt. Hvilke behov og forutsetninger vi har er veldig forskjellig. Kampanjen begynte ved nyttår og løper fram til den store skiftedagen 20. mars.

Debatten om skjermtiden har gått i mange år. De fleste av oss bruker våre digitale enheter mye. Mange av oss er i tillegg bekymra for både andres og egen skjermbruk. Vi er ofte spesielt urolige over barn og unge, men det er ikke et problem som er begrenset til disse.Det er nok sunt for de fleste av oss å både finne nye fokus og se over våre digitale vaner.

Ettersom bruken vår er sosial, ikke bare på grunn av internett og sosiale medier, men fordi hva som anses som vanlig påvirkes av andre. Er det greit å sitte med egen telefon på middagsselskapet eller i lunsjrommet på jobb? Bruken av sosiale medier og digitale tjenester styres av en sterk nettverkseffekt. Vi vil være der våre venner og kjente er. Dette styrer oss både når vi velger tjenester og hvilke vi fortsetter å bruke.

Det går ikke å ha en kritisk blikk på skjermbruk med å bare ha et individuellt perspektiv. Våre valg gjør vi ikke i et vakum, men påvirker andre. Det er også en diskusjon som lett havner i en diskusjon om forbud mot skjerm eller sosiale medier (spesielt for grupper vi selv ikke tilhører) eller en slags personlig avholdenhet. Danmark skifter gjør noe rett ved å la hver enkelt selv bestemme. At man ikke bare fokuserer på avholdenhet og personlige valg, men også oppfordrer til å skifte bort fra de store tekselskapene, bort fra overvåkingsbaserte løsninger og avhengighetsskapende design.

Kampanjen finner en gjenklang hos meg fordi de store (USA-eide) teknologiselskapenes monopolstilling og makt har bekymra meg lenge. Jeg har gradvis forsøkt å bytte ut (eller avvikle) tjenester med bedre tjenester eller tjenester som ikke overvåker meg. Noen har vært lette å bytte ut, men tjenester som jeg faktisk bruker for å kommunisere med andre har vært vanskelige.

Nesten hele slekta og mange av mine venner bruker Facebook Messenger. Det har vært vanskelig å få dem å teste andre meldingstjenester. Det finnes mange gode grunner til å utforske alternativer. Det handler ikke nødvendigvis om at man må gjøre store endringer, men å være bedre rustet for en digital uavhengighet til den dag man trenger.

Dette er et forsøk på å forklare for meg selv og andre hvorfor jeg synes det er viktig.

Å ta digital kontroll

Våre sosiale medier er utforma for at vi skal bruke så mye tid som mulig på dem. Formålet er å kunne vise oss så mye rettet reklame som mulig. Modellen bygger på en storstilt innsamling av brukerdata som enten brukes for å bestemme hvilken reklame du skal vises eller som ganske enkelt selges videre. Her virker ikke etiske hensyn være styrende. Det er for eksempel en kjent sak at Facebook brukte kunskap om når tenåringsjenter slettet selfies for å rette reklame mot dem.

EU har kritisert Meta for akkurat dette. Når Facebook for noen år siden gav brukerne valget mellom å betale noen hundrelapper per år for å bruke Facebook uten reklame. Jeg tror få av oss betaler for Facebook (med penger, man kan si at vi betaler på andre vis). Tilbudet var selvsagt lureri: betalte man ble man utsatt for samme overvåking og datainnsamling som tidligere, uten å se reklamen; betalte man ikke gav man et slags godkjenning til det hele.

Den kanadiske forfatteren Cory Doctorow har myntet begrepet Enshittification (på norsk blir det vel Drittifisering?) for å forklare hvorfor tjenester blir dårligere over tid og hvorfor de ikke egentlig bryr seg om å beholde oss som brukere. Svaret er manglende konkurranse, høye vekslingskostnader og fordi de kan.

Doctorow har både skrevet og pratet om det de siste årene — søk på nett så finner du både tekster og intervjuer der han prater om det — han har faktisk gitt ut en hel bok om fenomenet. Drittifisering har tydeligvis truffet en nerve i samtiden og ordet har blant annet blitt utnemt til årets ord 2023 av American Dialect Society.

Drittifisering foregår sånn omtrent slik: Først lokker en platform brukere ved å tilby et godt produkt, ofte gratis. Deretter når mange nok brukere er fastlåste lokker man til seg annonsører ved å gjøre tjenesten dårligere for de som bruker den. Når også disse er fastlåste, når det ikke heller finnes noen andre steder å gå for dem heller er det bare å melke ut så mye overskudd man kan. Det klassiske eksempelet er Facebook, men modellen kan brukes om en rad andre tjenester.

Det sentrale er at kostnaden ved å bytte blir gjort så høy at det er nærmest umulig å flytte til alternativer, enten er det en tjeneste som man har gjort seg helt avhengig av, man har en masse materiale som man ikke nødvendigvis kan ta med seg, eller slik det ofte er kommer ens venner og kjente være igjen: nettverket blir brutt.

Jeg pratet med en venn om hvordan Instagram i praksis var hennes fotoalbum. Der kunne hun bla for å se bilder fra flere år tilbake, mye som kanskje ikke fantes noe annet sted, i alle fall ikke i ordnet form. Å forlate Instagram skulle bety å legge igjen det personliga fotoalbumet (jeg vet at man kan laste ned bildene sine fra Instagram. Det er noe jeg selv gjorde når jeg stengte kontoen min for noen år siden, men det er ikke en mulighet som de fleste kjenner til eller som det er lett å finne). Hvor mange av kontaktene dine på Facebook har du på andre sosiale medier, har du epostadresser og telefonnummer til? Antagelig har du som jeg mange slike.

At kostnader ved å bytte er såpass høy gjør at de som eier platformene kan gjøre mer eller mindre hva de vil. Hvor mye er vi villige til å akseptere om alternativet skulle vært å kappe kontakten med viktige mennesker i våre liv? Forandringer kan dessuten være vanskelige å merke når de introduseres gradvis og i bakgrunnen.

Vi taler ofte om avhengighet til mobiltelefoner og sosiale medier i termer av et personlig problem, der løsningen er noen form av avhold. Vi kan legge bort telefonen, vi kan stenge av varsel og vi må ikke svare på meldinger med en gang; men det er også noe råttent med de tjenestene vi bruker. Det er ikke rart at du opplever det som en personlig mangel på karakter, når apper og sosiale medier er skapte for å gripe tak i så mye de kan av oppmerksomheten din og tida di.

Demokratisk resiliens

Det finnes en politisk dimensjon til Danmark skifter-kampanjen. Når den fascistiske administrasjonen i USA slapp sin sikkerhetsstrategi før jul var det et uttalt mål at man ønsker å ikke bare støtte høyrenasjonalistiske partier og bevegelser i Europa, men også å fremme regimeskifter i Europeiske land. Vi lærte av Cambridge Analytica-skandalen at sosiale medier allerede har blitt brukt som verktøy i å påvirke valg. Vi vet hvordan algoritmene på sosiale medier bidrar til å styre oss mot bestemte interesser og mot bestemt informasjon. Dette er algoritmer som ikke er åpent kjente og som bestemmes av platform-eierne.

Den svenske forskeren Carl Heath har skrevet om hvordan vi har overlatt våre viktigste demokratiske samtalerom til store i hovedsak USA-eide platformer. Her i Sverige står vi infor valg til ikke bare Riksdag, men også kommuner og landsting senere i høst. Det er sannsynlig at ikke bare USA, men også Russland har interesser i å påvirke valget. Med tanke på den nyeste sikkerhetsstrategien er det ekstra skremmende hvor stor grad våre nyhetskilder er platformer med algoritmer styrt av personer som antagelig ikke vil vårt beste. Man behøver ikke å sensurere og publisere falske nyheter for å ha stor påvirkning på samfunnsdebatten, selv om det er noe som også har blitt lettere med dagens språkmodeller.

De sosiale medienes algoritmer velger hvilke innlegg hver og en av oss skal se. At du følger noen eller er venn med noen er ingen garanti for at du ser det som personen skriver, samtidig som at man gjerne blir vist innlegg fra kontoer man ikke følger. Algoritmene opererer med en rekke kriterier for om og når et innlegg skal vises, kriterier som ikke er åpent kjente og som kan endres når som helst. Dyktige influensere er eksperter på å navigere og gjette seg fram. På Facebook blir innlegg med eksterne lenker nedprioriterte og på Youtube blir du mer synlig om man uttaler bestemte fraser i begynnelsen av videoen eller bruker bestemte farger.

Foreningslivet er en viktig del av demokratiet. I Skandinavia uttaler vi gjerne stolthet over dette og hvor stor andel av befolkningen som er engasjerte i frivillighet. Selv om andelen er synkende er engagemanget fortsatt høyt.

Når Facebook for alvor slo igjennom så man en gradvis forflytting av foreningslivet fra hjemmesider og epostlister (og i blant brevpost og telefonsamtaler) til Facebook-grupper. Facebook ga muligheten til å samle interesserte medlemmer i grupper der man kunne diskutere aktuelt i foreninga, sende ut informasjon og legge ut møter i en kalender der man kunne få stor spredning. I dag er det ofte vanskelig å være aktiv i en forening uten ett Facebook-konto, samtidig som at platformen ikke gir samme spredning av diskusjoner og kalendre som tidligere. Igen: Drittifisering!

Jeg er usikker på hvor jeg skal lete opp informasjon om møter i den lokale brettspillforeninga på andre steder. Mange partiforeninger publiserer dessuten ikke informasjon andre steder enn på USA-eide platformer. Demokratiske foreninger fungerer etter prinsippet om at man får den foreninga man engasjerer seg i, men dette handler ikke bare om informasjon, men også om en stor demokratisk sårbarhet. Om husflidslaget eller partiforeninga di kommuniserer med medlemmene gjennom Facebook og ikke har alternative kommunikasjonskanaler (som for eksempel epost) har den et kjempeproblem om platformen velger å stenge gruppa/sida. Facebook trenger ikke engang en god grunn.

Foreninger og organsiasjoner gjør klokt i å ha en strategi for hvordan de når ut. Større organisasjoner har ofte en nettside eller et nyhetsbrev på epost, men det er noe som også mindre foreninger trenger å tenke på. Både for å ha alternative kommunikasjonsveier, men også for å kunne nå interesserte som ikke ønsker å ha kontoer på bestemte sosiale medier-platformer. Demokrati innebærer også muligheten for å velge bort.

Jeg er medlem i den svenske venstresideorganisasjonen Konstellationen som blant annet jobber med å utdanne andre organisasjonsaktive i bruken av fri programvare og åpne sosiale medier. Konstellationen driver blant annet egne sosiale medier, blant annet Spejset, en instans av Mastodon som ikke bare kan kommunisere med andre Mastodon-instanser, men også andre sider som prater samme språk. En organisasjon skulle for eksempel kunne drifte en egen instans som de selv eier uten at det skulle koste mye.

Det er på tide å tenke på hvordan vi når ut med informasjon den dagen Facebook-sida vår eller kontoen vår på X stenges ned eller at innholdet blir så nedprioriterte av algoritmene at de ikke synes. Hvordan kan vi nå og nå ut med informasjon, diskutere tanker som vi har og samtidig ha et rom som er godt moderert? Hvem skal bestemme hva som er tillatt og ikke? Er det noe vi skal overlate til profittjagende storselskaper eller er det noe vi skal ta ansvar for selv?

Sikkerhetspolitikk

Med Trumps interesse for Grønnland har Danmark stått under ett enormt press. I et debattinnlegg hos Khrono skriver Kaspar Bredahl Rasmussen om hvordan norske utdanningsinstitusjoner i større grad titter mot det europeiske kontinentet etter sammarbeidspartnere, samtidig som man er helt avhengig av programvare fra USA. Dette gjelder ikke bare akademia, men også statlige myndigheter, kommuner, private bedrifter og frivillige organisasjoner. Min arbeidsplass drives stort sett på Microsoft-produkter og slik ser det nok ut på mange andres også.

Dette gir en enorm makt. Når den Internasjonale straffedomstolen i Haag under bombingen av Gaza utstedte arrestordre på den israelske statsministeren svarte USA med å stenge ute flere dommere ved domstolen fra betalingssystemer og epost. Spørsmålet om vår digitale infrastruktur kan stenges av er besvart, det ikke bare er mulig, men har allerede blitt gjort i liten skala, med store konsekvenser for de det gjelder.

Makten ligger ikke bare i muligheten til å stenge av tjenester for enkeltpersoner eller for hele grupper, men også i at det er en kilde til datainnsamling. EU-lovgiving som setter noen begrensninger i hva digitale tjenester får gjøre og hvilke data de får samle inn (GDPR, Digital Services Act, osv) er under et sterkt press, i hovedsak fra USA-lobbyister og -regjering. For oss som konsumenter merkes de i hovedsak gjennom cookie-menyene som vi har blitt vant med og som vi som oftest klikker ok på.¹

I 2018 signerte Trump en lov som kalles for CLOUD Act. Det viktigste i denne loven for oss er at den gir USAs føderale stat rett til å begjære data som ligger på servere eid av USA-eide selskap, selv om disse serverne rent fysisk er plasserte utenfor USA. Dette er helt klart i strid med EU-lov. Om det også gjelder servere som er driftet av andre selskaper på programvare fra USA-eide selskaper vet jeg ikke, men uten å vite hvordan programvaren er oppbygd ved at kildekoden er åpen er det faktisk helt umulig å vite sikkert.

I fjor sa den juridiske sjefen for Microsoft i Frankrike under ed at han ikke kunne garantere at franske borgeres opplysninger havnet hos myndigheter i USA uten den franske statens viten. Dette burde være en tankestiller ettersom store deler av våre kommuner, organisasjoner og private selskaper drifter sin epost på Microsofts løsninger. Ikke bare det, men hva skjer med pasientjournaler når sykehusene bruker løsninger som er levert av USA-eide selskaper. I Sverige ble det kritiserte journalsystemet Millenium levert av USA-eide Oracle og i Norge, ganske samtidig, stormet det rundt Helseplattformen. Helseplattformen er et eget norskeid selskap, men den tekniske løsningen er levert av Epic, ett annet USA-eid selskap.

Jeg regner med at både disse journalføringssystemene finns på servere eid av det offentlige eller europeiske selskap og at det bare er programvaren som leveres av USA-eide selskap — med CLOUD Act hadde noe annet vært merkelig (og antagelig ulovlig). Men er det nok? Som sagt, så lenge kildekoden til programvaren ikke kan granskes er det nesten umulig å vite.

Jeg skriver om USA-eide selskaper her, men er like bekymrede for selskaper som er baserte i Kina (eller andre land for den saks skyld). Kina har en lov som ligner CLOUD Act som forbinder kinesiske selskaper å dele informasjon med den kinesiske staten. Forskjellen er at vi er vant med å tenke på USA som en alliert. Vi har ganske enkelt ikke vært kritiske nok. Når det er sagt kan også europeiske selskaper oppføre seg som svin så at et selskap er europeisk er ingen garanti, men konsekvensene ved å ikke etterleve europeisk lovgiving er større.

Jeg hadde ikke tenkt jeg skulle skrive om KI, men behøver skrive ut en uro som jeg sitter med. Vi lever i en tid av KI-haip der systemer baserte på store språkmodeller (men også annen KI) har blitt solgt inn som et vidunder- og universalverktøy. Før vi implementerer KI i større grad i det offentlige (og i privat sektor for den saks skyld) må vi spørre oss hva det gjør med vår resiliens. I dag er de største språkmodellene eid av USA-baserte selskaper, og de største konkurrentene er kinesiske. Et spørsmål er hva som skjer med den data som mates inn i språkmodellen og hvordan vi kan stole på det vi får ut. Et annet spørsmål er hvordan det påvirker oss som samfunn om vi gjør oss avhengig av disse modellene/selskapene for offentlig databehandling, det selv om vi benytter oss av EU-driftede alternativer som franske Mistral AI.

Britiske helsetjenesten NHS har gjort seg helt avhengig av USA-eide Palantir for databehandling. Palantir leverer ikke bare en tjeneste som det er vanskelig å bytte ut, men har også blitt kalt verdens ondeste selskap ettersom de lever på å selge omfattende overvåkingstjenester basert på data de kjøper eller samler inn på annen måte. De var innblandede i bombingen av Gaza og blir i stor utstrekning brukt av ICE for å velge mål i deres massedeportasjoner. Noe annet kan man kanskje ikke forvente seg av et selskap som har oppkalt seg etter et verktøy som ondskapens fyrste Sauron brukte for overvåkning og påvirkning.

Det har skjedd et skifte i løpet av de siste ti årene, der teknologispørsmål i stadig mindre grad ses som ett domene for spesielt intresserte. Teknologispørsmål er en del av den større diskusjonen om infrastruktur, men fortsatt spørsmål som oppleves som vanskeligere å mer abstrakte en diskusjoner om veier, togbaner og kraftnett. Det er minst like viktig. I disse preppertider burde det være av interesse hvilke som drifter våre tjenester, på hvilken programvare og hvor datamaskinene som kjører programvaren er plassert (og hvem som eier disse).

Vår avhengighet av USA-kontrollerte digitale tjenester er noe som har vært kjent lenge, selv om det først har fått større oppmerksomhet de siste årene. Som annan infrastruktur tar det lang tid å gjennomføre forandringer. Svenske Försäkringskassan holder på å bytte ut Microsoft-eide Skype til en egendriftet løsning basert på åpen kildekode-prosjektet Jitsi Meet. Jeg har prøvd den nye løsningen og den fungerer bra. Likevel er overgangsperioden satt til flere år, dels skal alle brukerne venne seg til den nye løsningen, men det er også kritisk at alt fungerer. Lignende initiativ finnes også i andre europeiske land.

Det sies i blant at det ikke finnes noen Europeiske teknologigiganter, det finnes ikke noe europeisk Google eller Microsoft. Samtidig finnes det en sterk tradisjon i Europa for å utvikle prosjekter med åpen kildekode. Mange åpen kildekode-prosjekter har sitt utsprung i Europa, og de fleste av oss bruker dem hver dag uten å vite om det. Linux som merparten av internettjenere og som Android-programvaren er basert på ble startet av en finsk student og Mastodon, et desentralisert alternativ til Twitter, ble startet av en russisk-født tysk student. Verdensveven (WWW) ble dessuten utmeislet i Sveits og kartprosjektet OpenStreetMap i Storbritannia.

Er det noe vi skal være stolte av er det nettopp det: En europeisk tradisjon av å utvikle sammen gjennom åpne standarder og åpen kildekode. Dette er ikke bare en måte å ta kontroll over programvaren og hvordan den utvikles, men er også en annen måte å drive digitale tjenester og selskaper på. Det EU-ledede prosjektetå Eurostack har som formål å tilgjengliggjøre den digitale infrastrukturen som vi i dag er avhengig av USA-eide selskaper, basert på i hovedsak allerede eksisterende prosjekt med åpen kildekode. Jeg vet ikke hvor langt de har kommet, men håper det er et prosjekt som kan gi frukt over tid.

Dette er jo ikke noe som du og jeg kan gjøre så mye med. Det er en stor politisk diskusjon der nye løsninger må være så robuste at vi kan stole på dem for å drive våre samfunn. Det vi kan gjøre er dels å drive et krav om digital uavhengighet, dels være åpne for annen programvare en akkurat den vi er vant med, men også å være aktive i å utforske alternativer for eget bruk.

Det offentlige betaler mange hundre millioner hvert år for programvare og programvaretjenester, og det bare til Microsoft. Samtidig sliter mange prosjekter som er baserte på åpen kildekode med finansiering. Tenk om vi i stedet hadde lagt en del av de pengene på å utvikle programvare som det offentlige trenger? Basert på åpen kildekode hadde det også betydd at andre ikke bare hadde kunnet benyttet programvaren i egne virksomheter, men også bygget videre på den og bedre tilpasset den sine behov. “Public money, public code” er et slagord som jeg vil høre oftere.

Dette innlegget ble mye lenger enn hva jeg først hadde tenkt, men jeg tror at det var viktig å rydde litt i tankene rundt dette. Planen er å skrive noe om de faktiske endringen jeg har gjort de siste årene og hvilke endringer jeg planlegger å gjøre. Jeg håper det er tips som kan være til nytte for noen.

For ordens skyld: det finnes ingenting i GDPR-loven som sier at en nettside må spørre om å installere kaker, man må bare spørre når kakene brukes til å spore brukere (min nettside har ingen cookie-meny fordi den ikke installerer kaker, for sporing eller av andre grunner). ↩︎

Bokåret 2025

Tue, 06 Jan 2026 00:00:00 +0000

I følge årsoppsummeringssida mi for 2025 på BookWyrm leste jeg 29 bøker under på til sammen 8026 sider. Både antallet bøker og sideantallet får man ta med ei klype salt. Har også forord, noter og blanke sider blitt telt med. Blant de 29 bøkene finnes det både tjukke mursteiner og noen som er så tynne at de knappt kan kalles bøker. Den korteste boken var for eksempel Krysantemum, en novelle av John Steinbeck som jeg leste på en kveld, men den har ISBN så den er med. Den første boken på lista, Frode Gryttens Saganatt, avsluttet jeg visstnok 2025, men leste mesteparten av under julehelga året før.

De bøkene jeg leste i løpet av 2025 har vært preget av serier. Det er noe jeg bruker å gjøre og det er godt å kunne grave seg litt dypere i en historie uten å trenge å gjøre for store omstillinger. Faren er at jeg kan bli litt lei etter en to-tre tjukke bøker, spesielt om fortellinga ikke flyter på hele veien. I fjor leste jeg meg gjennom Ursula K. LeGuins Jordsjø-serie, Vilhelm Mobergs Utvandrer-svit og de to første bøkene i Amitav Ghoshs Ibis-trilogi. En annen rød tråd under året er at jeg fortsatte å lese bøker av Annie Ernaux, noe som har vært fine avbrekk mellom andre bøker. De er korte og intense, men skrevet slik at man lett kjenner igjen seg i tematikken. Det kommer jeg nok fortsette med. Det er en forfatter som jeg har satt stor pris på under året.

Infor 2025 satte jeg som mål å lese 20 bøker under året, noe jeg hadde passert allerede i juli. Høstens lesing var noe tregere. Jeg satte som mål at minst tre bøker skulle være bøker jeg allerede hadde lest, noe jeg gjorde eksakt. Ofte ser man nye ting når man leser en bok for andre (eller tredje, …). I blant er igjenkjenningen ekstra passende. Dette er nok et mål som jeg tenker at jeg vil fortsette med. Jeg har også hatt en tanke om at jeg skal være flink til å bruke biblioteket og telte derfor dette under året. 12 av bøkene jeg leste i 2025 var lånte på biblioteket.

Jordsjø-serien

Spør man meg skulle jeg si at Ursula K. LeGuin er en av mine favorittforfattere. Jeg har ikke lest alt hun har gitt ut, men mye. Jeg har lest hele Hain-cykeln, som hun nok er mest kjent for og der både The Left Hand of Darkness og The Disposessed hører til, men også andre kjente bøker somm The Lathe of Heaven. En serie som jeg ikke hadde lest, kanskje fordi jeg hadde kategorisert dem som barne- og ungdomsbøker var Jordsjø-serien (engelsk: Earthsea). På tampen av 2024 fant jeg at den svenske forlaget Modernista gav ut nyutgaver av serien med nye omslagsillustrasjoner av Gustaf Holtenäs. Det ble dytten jeg trengte for ikke bare kjøpe bøkene, men også lese dem.

Det som jeg trodde var en trilogi viste seg derimot å være flere bøker, i alt seks, der de siste ble lånt på biblioteket og lest på engelsk. Det er litt synd at jeg avviste Jordsjø-serien som barne- og ungdomsbøker, for selv om de fra begynnelsen var skrevet for denne målgruppen er det ikke bøker som er enkle i tematikken. De rører ved store filisofiske temaer som liv og død, og om det finnes en større mening. Leser man alle seks bøkene merker man fort at det som er en serie ungdomsbøker i den opprinnelige trilogien vokser i takt med både forfatteren og leserne. Det går omtrent 40 år mellom utgivelsen av den første boken og den siste boken. Under tiden blir LeGuin både mer sikker som forteller og stoler i større grad på sin lesekrets. De tre siste bøkene er således både mer komplekse i hvordan historiene er oppbygd, hva hun velger å vise oss og hva hun velger å ta opp. Nå skal jeg la disse bøkene vile ei stund, men håper at jeg vil lese dem igjen om ikke alt for mange år.

Når jeg ser på listen over LeGuins utgitte bøker ser jeg raskt at jeg som trodde jeg hadde lest nesten alt likevel har mye igjen å lese. Jeg skulle for eksempel ville lese hennes Always Coming Home som både er en av hennes mer eksprimentelle bøker og som jeg tror hun selv omtalte som sitt hovedverk.

Utvandrar-sviten

Vilhelm Mobergs bøker om Karl Oskar, Kristina og de andre utvandrerne fra Ljuders sogn i Småland er noen av de (nyere) klassiske bøkene man nesten må ha lest. Også i Norge er de godt kjent, kanske like så mye gjennom Jan Troells to filmer. Samboeren leste dem for noen få år siden og likte dem veldig godt så de stod klare i bokhylla. Det ble sommerens leseprosjekt. Med fire bøker der de tre første er på rundt seks hundre sider føltes det som et omfattende prosjekt, perfekt for en sommer.

Bøkene bød på mye av det som jeg forventet meg: fattigdom og vanskelige kår, en lang reise over Atlanterhavet og tungt arbeid når de kom fram. Det fikk jeg, i bøtter og spann, men jeg syntes også bøkene tidvis var ganske morsomme og underfundig skrevne. I de senere bøkene ble også persongalleriet djupere og det er tydelig at forfatteren til en viss grad omvurderer det han ville fortelle fra begynnelsen. Den tredje boken Nybyggarna, når den svenske utvandrergruppen fra Ljuder begynner å komme på plass blir historien på mange måter mer komplisert og det oppstår en del intressante konflikter. Det tilkommer flere nybyggere fra Sverige som ikke tilhørte de vi fulgte fra begynnelsen, fra andre steder i Sverige og med andre forutsettninger og drømmer. Det oppstår for eksempel en konflikt rundt religionen og hvordan man skal forholde seg til den luterske troslæren og den svenske statskirka, som flere av dem mer eller mindre aktivt har reist ifra. I denne boken blir dessuten relasjonen mellom nybyggerne og urbefolkningen problematisert i større grad.

Serien gav mersmak og jeg ble interessert i å lese flere av Mobergs bøker. En bruker på BookWyrm tipset om Förrädarland som er satt til trakten mellom Småland og Blekinge på 1520-tallet, på datidens grense mellom Sverige og Danmark når det var krig mellom de to landene. Jeg har heller ikke sett Jan Troells to filmer baserte på bøkene, men jeg så et teaterstykke fra Dramaten innspilt for SVT som jeg likte veldig godt.

Hele listen over leste bøker

O: Omlest B: Biblioteksbok

Saganatt av Frode Grytten
Omständigheter av Annie Ernaux (B)
Piranesi av Susanna Clarke (O)
Krysantemum av John Steinbeck (B)
Syv meninger med livet av Thomas Hylland Eriksen (O)
Skammen av Annie Ernaux (B)
Årene av Annie Ernaux (O)
Sinnenas tid av Annie Ernaux (B)
Game Changers av Tim Clare
Trollkarlen från Övärlden av Ursula K. LeGuin
Gravkamrarna i Atuan av Ursula K. LeGuin
En lockton i ödemarken av David Thurfjell
Ekko av Lena Lindgren
Imot naturen av Tomas Espedal (O)
Den yttersta stranden av Ursula K. LeGuin
Tehanu av Ursula K. LeGuin (B)
Cicada 3301: internets största mysterium av Jonathan Lundberg (B)
Tales from Earthsea av Ursula K. LeGuin (B)
The Other Wind av Ursula K. LeGuin (B)
Skogslandet av Lisa Röstlund (B)
Slaktehus 5: eller barnekorstoget av Kurt Vonnegut (O)
Utvandrarna av Vilhelm Moberg
Invandrarna av Vilhelm Moberg
Nybyggarna av Vilhelm Moberg
Norgesparadoxen av Lisa Röstlund (B)
Sista brevet från Sverige av Vilhelm Moberg
Ett hav av vallmo av Amitav Ghosh
En flod av rök av Amitav Ghosh (B)
Trötthetssamhället av Byung-Chul Han (B)

Infor 2026

Under kommende år setter jeg som mål å lese 20 bøker. Det var et mål som jeg overtrefte i fjor, men jeg vil samtidig ikke øke målet. Et mål er bra, men det er ingenting jeg vil kjenne at jeg må prestere rundt. Jeg vil fortsette å bruke biblioteket og håper at mange av de bøkene jeg leser i år kommer derfra eller er slikt jeg allerede har hjemme. Jeg tenker at minst tre av bøkene skal være bøker jeg allerede har lest.

Jeg har en plan om å lese den siste boken i Amitav Ghoshs Ibistrilogi. Jeg har også en plan om å lese bok to i Trekroppersproblemet ettersom den nå har kommet i svensk oversettelse. Jeg leser nok om første bok og antagelig fortsetter jeg med den siste boken på engelsk. Jeg har tre bøker hjemme om reformasjonsteologen Thomas Münster, en med tekstutdrag og to biografier, som jeg håper å lese sammen under året.

Ghibli-titterprosjektet

Sat, 20 Sep 2025 00:00:00 +0000

I kveld så vi Kikis budservice sammen med seksåringen. Det er en film som er ganske langsom og der persongalleriet utvikler seg gjennom filmen uten drama eller voldelige konflikter. Det er en film der de fleste personene er overraskende gavmilde og snille mot hverandre, uten at det noensinne blir tamt eller kjedelig. Den handler i stedet om å finne sin plass, at man må stake ut sin egen vei og finne sine egne løsninger; og hva man kan få tilbake ved å være generøs mot andre. At det finns en lite dose magi og en søt talende katt skadet heller ikke!

Da jeg begynte studiet på medievitenskap ved NTNU meldte jeg også meg inn i Trondheim filmklubb ved Rosendal kino. Jeg tror de hadde en Studio Ghibli-serie den høsten for de viste Chihiro og heksene, som hadde kommet noen år tidligere.¹ Jeg husker godt at han som var fadder i faddergruppa mi snudde i døra da det ble klart at de ikke hadde fått tak i filmen på ruller og skulle vise en DVD. Da kunne han like godt se filmen hjemme.

Jeg tror ikke at jeg kan huske at jeg så noe flere Studio Ghibli-produksjoner enn Chihiro og heksene den høsten, selv om jeg mener å huske at jeg likte den godt. Det var jo så mye annet som pågikk.

Senere har jeg sett flere andre av deres produksjoner: Kikis budservice, Min nabo Totoro og Ponyo på klippen ved havet. Jordsjø-krønikene så jeg tidligere i høst etter å ha lest bøkene som de er basert på. Jeg har likt de jeg har sett. De holder høy standard, er både spennende og morsomme. At de ofte fokuserer på vennskap og vår relasjon med naturen rundt oss er ikke heller negativt.

Jeg har lenge tenkt at jeg vil se flere av Studio Ghiblis filmer. Jeg har derfor satt som mål å se flest mulig av deres produksjoner, mest mulig kronologisk etter utgivelsesdato. Jeg er usikker på om jeg kommer til å skrive noe lengre om dem — det kan hende om jeg finner noe spesielt å kommentere. Utviklinga av prosjektet kan du følge på prosjektsida. Jeg kommer til å notere dato da jeg så dem og noen korte tanker etter jeg har sett hver film.

Jeg skulle også være intressant å spille solorollespillet Koriko som er inspirert av filmen og som man kan lese eller se en fin anmeldelse av.

Hvilke Ghibli-filmer liker du best?

Det levende slottet som jeg fortsatt ikke har sett kom samme år, men jeg er usikker på om de viste den da. På Wikipedia står det at den hadde norsk premiere 5 oktober 2005, men de kunne ha fått tak på en tidlig versjon, kanskje engelskspråklig, og at det var derfor de viste Studio Ghibli-serien akkurat denne høsten. ↩︎

Festkledd og kameraskygg

Sat, 13 Sep 2025 00:00:00 +0000

Utvandrarna

Sun, 07 Sep 2025 00:00:00 +0000

Sommerens store leseprosjekt har vært de fire bindene (og drøye 2000 sidene) i Vilhelm Mobergs Utvandrarna-serie. I Norge er de antagelig mest kjent for de to filmene produsert på 70-tallet av Jan Troell med Liv Ullman i rollen som Kristina. Utvandrarna følger en gruppe bønder fra et sogn i Småland i Sør-Sverige som utvandrer til Amerikas forente stater år 1850. Motivasjonen for å reise varierer dem imellom og speiler virkelighetens grunner for å reise ut: fattigdom, religiøs forfølgelse, eller ganske enkelt for å kunne starte på nytt. Det er en lang og detaljert fortelling som følger flere personer over mange år. Det er en fortelling som kan sies å ha alt: både historiske skildringer, relasjonsdrama, personutvikling, eventyr og uforventet mye humor.

Utvandrar-serien har bltt en del av fortellingen om Sverige. Når man tenker på de svenskene som utvandret til Amerika er det nok først og fremst Karl Oskar og Kristina Nilsson fra Ljuder man tenker på, selv om det er oppdiktede personer. Nylig var det ett av verkene som var med i den kritiserte kulturkanonen som offentliggjordes av det svenske kulturdepartementet.

Det som fanget meg med Utvandrerbøkene var hvordan de lot meg følge med noen få personer over mange år under en stor forandring i livene deres. Hvordan de fikk utstå prøvelser og vanskeligheter for å skape et bedre liv både for seg selv, sine nære og sine etterkommere — hvordan dette forandret hver og en på forskjellig måte. Hvordan det nye landet ikke var bedre på absolutt alle måter, og hvordan det går å savne ett liv som var stevsomt og der sult og død aldri lå langt borte.

Jeg fikk også lyst til å lese igjen en annen Utvandrer-fortelling: Ola Larsmos Översten.

Spesielt ble jeg fanget av historien om Robert, Karl Oskars bror: Den drømmende og nysgjerrige ungdommen som vet mye om landet de skall emigrere til, men som også tror på alt han leser og hører — som når han ikke vet finner på til hans selv tror på sine fantasier. En ung man som ikke vil ha noen husbonde over seg, som vil bestemme selv og forme sin egen framtid, men som heller ikke nøyer seg med det han bygger opp og alltid strekker seg videre. Robert følger med de andre, men gir seg etter kort tid videre for å søke lykken i det kaliforniske gullrushet. Når han kommer tilbake er han fortsatt en ung mann, men en ung mann som er forandret. Eventyret han har søkt har tæret på ham og han har møtt mennesker som har vært godhjertede og mennesker som har lurt ham.

Jeg kan anbefale å se teaterstykket fra Dramaten fra 2015 av den første boken i serien. Teaterstykket er satt opp av koreografen Mats Ek og deler av de ganske avskalede scenene er gjort tydelige gjennom dans, spesielt i scener der de vises sterke følelser. Å se Rolf Lassgård i rollen som Karl Oskar danse fram sin sorg over døden til sin datter Anna som døtt av å ha forspist seg på byggrøt under et nødår var fantastisk. Dansen viser disse følelsene mye bedre enn hva en teaterreplikk eller monolog skulle kunne gjøre.

Dessverre er teaterforestillinga bare en iscenesettelse av den første boka, og slutter derfor når emigrantene ankommer New York. Den er derimot med få unntak tro til boka, noe som ikke hadde vært mulig om den for eksempel også skulle avhandle også den andre boka. Men det gir egentlig ikke tid nok til at flere av relasjonene skal rekke å utvikle seg, og relasjonen mellom Kristina og Ulrika som er fullt av rent fiendeskap når første boka slutter lappes sammen i slutten av teaterstykket på en måte som føltes litt forhastet, selv om jeg forstår at de ikke vil avslutte uten å reparere den.

Teaterstykket er likevel verdt å se og kan ses på SVT Play fram til den 18. oktober også fra utlandet.

Pinnsvinsuka

Sun, 10 Aug 2025 00:00:00 +0000

I morges når samboern skulle vanne tomat- og paprikabuskene utenfor huset, vekte hun et pinnsvin som lå og sov under paprikabusken. Pinnsvinet krøp i vei under naboens platt mens vi sto og glodde. Den var tilbake litt senere og nå får den ligge i fred.

Pinnsvinet er en av våre eldste pattedyr og har lenge levd der det finns mennesker. De har i større og større grad beveget seg mot byer og tettsteder. Der finns det ly og der finns det mat. Samtidig minsker bestanden her i Sverige (både her og i Norge er pinnsvinet en rødlistet art). En stor andel blir påkjørt av biler og robotgressklippere, men også plantevernmidler og dårligere tilgang på steder å overvintre.

WWF i Sverige (jeg har ikke funnet noe lignende i Norge) starter kommende uke (uke 33) Pinnsvinuke. I slutten av uka rapporterer man om man har sett pinnsvin, hvor mange og hvor.

Denne blir ikke innrapportert ettersom tellinga begynner i morgen, men jeg kommer holde utkikk i kriker og kroker her om den holder seg i nærheten. Skal ikke heller se bort ifra at det blir en kveldstur med lommelykt tilgjengelig.

Ett minne om bryluppet mellom Prinsen av Wales og Diana Spencer.

Wed, 16 Jul 2025 00:00:00 +0000

Vi städade hemma i dag. Bland annat hittade jag bokmärket som jag fick av min vän Robin för många år sedan. Nu får bokmärket hänga med mig vidare i mitt läsande av Utvandrar-serien.

En veikant

Sun, 06 Jul 2025 00:00:00 +0000

Jeg vet ikke om det er nytt av året eller om jeg ser det fordi jeg det siste året har tatt til meg informasjon om engenes betydelse for det biologiske mangfoldet, men jeg har de siste dagene lagt merke til at kommunen har latt flekker stå uslåtte der det ellers bruker å være klippt gressmatte. Det gir blomster tid for å vokste, slå ut og frø av seg. Jeg synes det er fint og setter stor pris på det.

En av flekkene som står uslått er kanten ved den store veien som går forbi oss som fikk meg til å tenke på Naturskyddsföreningens projekt Världens längsta blomsteräng som jeg hørte om gjennom Naturpodden. Det er bare noen meter kant mellom den ganske tungt trafikkerte veien og en samling med trær mellom den og boligfeltet bak. At den fylles av rødkløver, tiriltunge, prestekrage og blomster jeg ikke har noen aning om hva heter gjør kanten bare triveligere.

Lenker juni 2025

Mon, 30 Jun 2025 00:00:00 +0000

Elena Rossini har laget en fire minutter lang informasjonsfilm om hvorfor Allheimen, eller Fediversum som det heter på engelsk, er viktig. Allheimen er det sosiale mediet som jeg i dag bruker mest, i hovedsak gjennom Mastodon-instansen Spejset som driftes av den svenske organisasjonen Konstellationen. I videoen forklarer hun kort hva Allheimen er og hvorfor den er viktig.

Nå spirer det

Tue, 10 Jun 2025 21:00:00 +0000

Det har begynt å vokse ordentlig i hagen. På veggen ved platten har vi noen kasser med krydder (øverst til venstre). Det har kommet opp blad på gulerøttene og betene. Det overvintrede bladbeten vokser for fullt (øverst til høyre). Det er blomster på jordbærplantene og markjordbærene har allerede begynt å vokse (nederst til venstre). Årets eksperiment, potet på høyden, har tittet fram fra bakken (nederst til høyre) og det blir spennede å se hvor høyt de kan vokse.

Hittaut

Sun, 08 Jun 2025 00:00:00 +0000

Hittaut er en sommeraktivitet som finns i mange svenske kommuner under sommeren. Hittaut arrangeres ofte av kommunene sammen med lokale orienteringsklubber og lokalt næringsliv. I Uppsala finns det et hundretall poster man kan lete opp, mange av dem i relativt sentrumsnære parker og turområder, men også en del poster som det er vanskeligere å ta seg til. De siste ukene har vi forsøkt å ta et par poster når vi likevel har vært ute, men det er også en fin grunn til å lete seg fram til perler som man ellers ikke skulle ta seg til.

I disse moderne tider finnes det selvfølgelig en mobilapp (som jeg klarte å bli uvenner med i fjor, jeg syntes den både var for tung og basert på Google maps), men gode gamle papirkart er jo fortsatt best. Barnet har interesse for det i år og det har vært et fint tilfelle for å øve litt kartlesing.

Godspeed You! Black Emperors konsert fra Sentrum Scene den 21/3 på Live Music Archive

Mon, 14 Apr 2025 00:00:00 +0000

Godspeed You! Black Emperor er et band som har hengt med meg siden midten av videregående. Det var Matias, som alltid kjente til band gjennom broren sin som var ukjente for oss andre, som først spilte ‘[Slow Riot for New Zero Kanada]’(https://album.link/i/40885422) for meg. Jeg har minner av at vi både danset til denne plata og brukte den som bakgrunnsmusikk når vi spilte dataspill, men det kan også ha vært noe annet.

Godspeed You! Black Emperor er en kanadisk gruppe som spiller en musikk som i lydbildet minner om rock, men som ikke er rock. Musikken er stemningsfull og dramatisk. Dypt politisk uten å være lyrikkbaserte. Politikken er likevel tydelig i albumomslagene, i de lydsnutter som i blant spilles sammen med musikken, ja selve stemningen i musikken. I Yanxui U.X.O, med fallende bomber på albumomslaget kan man nesten høre bombeflyene komme over horisonten når man lytter.

Jeg har bare et bilde fra konserten. Det er ikke en fotovennlig konsertopplevelse. Det er konserter der publikum står og bandet sitter. Jeg og min venn Daniel ble dessuten stående ganske langt bak og så stort sett bare duken bak scenen der bilder og filmsnutter ble projektert. Det var likevel fint å stå der med mange andre.

Musikken deres finnes sikkert på de fleste musikkplattformer, men et annet godt tips er å lete opp dem hos Live Music Archive. Godspeed You! Black Emperor er et av de bandene som har tillatt opptak av og distribusjon av konserter. Der finns blant annet opptak av hele konserten som de gjorde på Sentrum Scene i Oslo bare to dager etter de spilte i Stockholm.

Spiegelman & Sacco om Gazakrigen

Sat, 15 Feb 2025 19:40:00 +0000

Art Spiegelman og Joe Sacco er to av mine gamle tegneseriehelter, som på hver sin måte viste at man kunne lage tegneserier som handlet om noe. Art Spiegelman er i hovedsak kjent for Maus sin skildring av farens opplevelser under Holocaust. Joe Sacco er kjent for å skildre journalistisk arbeid gjennom tegneserier. Mest kjent av hans serier er nok Safe Area Goražde.

Nå har disse to tegnerne sammen laget en tosiders tegneserie om Gazakrigen, der det akkurat nå er en meget skør våpenhvile.

Serien kan du lese hos the Guardian.

Saganatt av Frode Grytten

Tue, 07 Jan 2025 00:00:00 +0000

Den boken det er lettest for meg å sammenligne Frode Gryttens ‘Saganatt’ med er ‘En isbjörns memoarer’ av Yoko Tawada som jeg leste i fjor. Begge bøkene inneholder tre fortellinger med hver sin hovedperson som både henger sammen og som ikke gjør det. Der ‘En isbjörns memoarer’ forteller historien til tre (merkverdige) isbjørner med dyrehagefavoritten Knut i siste delen, forteller ‘Saganatt’ historien om tre generasjoner Lunde, selv om den siste delen fortelles fra Einar Gerhardsens perspektiv (ja, den Einar Gerhardsen, i 2011).

For meg er det ekstra intressant da fortellinga begynner 1980 – noen få år før jeg ble født – i det Arvid Lunde tiltrer en ansettelse som historielærer ved Odda gymnasium og slutter 2011 med at sønnen Robby Lunde forsøkes å settes dit for mord, samme år som jeg leverte masteroppgaven min. Jeg tror det er noe av nøkkelen til romanen: Grytten forsøker å fortelle oss noe om den tiden og hvordan samfunnet har forandret seg. Ved å dele opp historien i tre distinkte deler med tre distinkte fortellerstemmer klarer han å fortelle denne på en livlig og underholdende måte. De tre delene skiller seg noe fra hverandre i fortellerstil, spesielt den siste delen hvor en rekke døde arbeiderpartifolk lever som ulevende med oppgave om å korrigere feil som gjøres av levende partimedlemmer.¹

Først møter vi Arvid Lunde som ansettes som lektor ved Odda gymnas. Han kommer fra Bergen til det lille industrisamfunnet. Han har ambisjoner både for seg selv og Odda. Han bytter ut kaffemaskina på arbeidsplassen, han jogger, han melder seg inn i Arbeiderpartiet. Han er en person som har egne tanker for Odda, men som ikke hører til der. Først når det viser seg at Arvid Lunde er en vellykked aksjespekulant og han forlater Odda tar innbyggerne i Odda ham til seg. Nå følger de tett på hva han gjør i hovedstaden gjennom media og den telefonkontakten som en tidligere lærerkollega har med ham. Rikdommen leder likevel ikke ham til endelig lykke. Børsnedgangen på sent åttitall blir begynnelsen på nedgangen, noe som også befolkningen i Odda bevittner på avstand, og ned i en dypere og dypere spiral.

I andre del følger vi Arvids far Harold M. Lunde – Møbel-Lunde – som flitig og pliktoppfyllende drev videre møbelforretninga i Bergen som hans far startet og som han i sin tur hadde håp om at noen av sønnene skulle ta over. Møbelforretninga har han i stedet blitt tvungen å legge ned etter at Ikea byggde et nytt varehus i Åsane. Vi møter en mann som har mistet alt og som er på vei mot Sverige for å kidnappe Ingvar Kamprad. Her viser Grytten seg fra sin humoristiske side. Han lar hovedpersonen fortelle flere personer på veien til Sverige om hva han planlegger, men det virker ikke som noen egentlig tar han på alvor.

Eg skal kidnappe ein mann, seier eg. Han [politimannen] smilar. Ein svenske, då? spør han. Ja, det er planen, seier eg. Då forstår eg at du har det travelt. (s. 170)

Når han til slutt lar Møbel-Lunde klare å kidnappe Ingvar Kamprad virker det ikke engangsom om kidnappingsoffret synes det er spesielt brysomt. Kamprad er på gjennomgående godt humør og Horold Lunde vet ikke helt hvordan man skal gjøre. Heller ikke han oppnår det han ønsker – og er det han vil aller mest egentlig at Ikea-sjefen skal innrømme at han mest har solgt sjusk?

Robby Lunde, Arvids sønn og Harolds barnebarn, er vanskeligere å få tak på blant annet fordi at han i den tredje delen er en biperson. Vi får følge en gruppe ulevende sosialdemokrater (Gerhardsen, Bratteli, …) som intervenerer der sosialdemokrater har rotet seg inn i forhold som kan skade partiet. En mann har falt i døden fra regjeringsbygget og det er noe som ikke stemmer. Robby Lunde er en person som dukker opp i etterforskningen, men det er vanskelig å få tak på hvem han egentlig er fordi man ser såpass lite til ham. Kanskje ligger noe av nøkkelen til hans rolle i fortellingen akkurat der. Hverken faren eller farfaren kjente ham, og Grytten lar heller ikke oss bli kjent med ham. Robby Lunde er en som lever i skyggene fra fortellingene om faren og farfaren, men ogsåi skyggene av det norske sosialdemokratiet.

Hva kan Saganatt fortelle oss? Er det at vi lever i skyggene av sosialdemokratiet i en verden som har blitt forandret av storselskaper og aksjekapital, at ikke bare tar det levebrødet for den som driver en liten bedrift, men også for den som tilsynelatende lykkes med å ride på oppgangen. For er ikke de lykkeligste i denne boka de som lever og deltar i sitt lokalsamfunn, nemlig industriarbeiderne som henger på Smeltaren i Odda etter arbeidstid? Til og med rektor Brink, vars kone er så skuffet over ham, kommer godt ut av det der han har funnet sin spesielle plass og rolle i Odda.

Det er vanskelig å la være å fundere på om også andre partier og organisasjoner har slike ulevende. ↩︎

Utsikt mot 2025

Mon, 06 Jan 2025 00:00:00 +0000

Jeg er ingen stor fan av nyttårsforsetter eller nyttårsløfter egentlig, men ett nytt kalenderår kan være et bra tilfelle for å både blikke bakover og framover. Her er noen tanker jeg sitter med akkurat nå rundt hva jeg tenker at jeg vil gjøre under det kommende året. Det er mer av løse tanker og intensjoner om hva som er viktig enn løfter eller konkrete planer.

Lese 20 bøker under året, der 3 av disse er bøker jeg har lest tidlegere. Skrive refleksjoner over det jeg har lest på BookWyrm eller her.
Lære meg enkel bash-skripting for å selv kunne automatisere system på egen datamaskin.
Ta kontroll over flere av de digitale tjenestene jeg bruker vekk fra storselskaper til åpne løsninger. Det inkluderer blant annet å fortsette å gi ut ett månedlig epostbrev til venner og kjente.
Hjelpe venner og kjente over på åpen programvare, åpne protokoll og åpne sosiale medier. Åpne kommunikasjonsprotokoll (Signal eller XMPP) hadde vært ekstra verdifullt.
Økonomisk støtte noen av de programvareprosjektene jeg bruker/har brukt.
Bidra til åpne prosjekt som Wikipedia og OpenStreetMap. Wikipedia har jeg ikke bidratt til på flere år, men jeg hadde stor glede av det når jeg var aktiv.
Delta på et kurs, studiesirkel eller boksirkel – med fokus på det sosiale, ikke på selve aktiviteten.
Lytte mer på musikk, mindre på podder. Jeg har startet med å laste over noen få album fra det gamle platelageret mitt. Det er ikke alt jeg husker hva er for noe, men det er åpenbart musikk som jeg noen gang har lyttet til. Planen er å ha noen få album på telefonen av gangen og så bytte ut disse etterhvert.
Fikk et tips for ei stund siden om Naturkunnig som har nettkurser om svensk natur. Det er en bra mulighet for å lære mer om verdenen som faktisk finns rundt oss.

Ut i akebakka

Sat, 04 Jan 2025 00:00:00 +0000

I parken nært oss har vi en fin, bratt, men kort akebakke. Vi tok turen dit i dag med pepperkaker og kakao i sekken. Det var mindre snø i selve bakken enn hva vi hadde trodd, men det gikk likevel å ake på det hardfryste gresset.

Leseåret 2024

Sun, 29 Dec 2024 00:00:00 +0000

I litt over ett år nå har jeg registrert hvilke bøker jeg har lest på fediverse-tjenesten BookWyrm. Spesielt å skrive korte anmeldelser på de bøkene jeg leser har vært positivt da det har tvunget meg til å ikke bare legge ifra meg den ferdigleste boka, men også reflektere over det jeg har lest. Jeg har ikke riktig skrevet en anmeldelse/kommentar på alle bøkene jeg har lest, men det har vært målsettinga.

Også BookWyrm serverer en oppsummering av det senere kalenderåret. I løpet av 2024 leste jeg 23 bøker. Den korteste var ei innbundet novelle på 46 sider (Ett nytt Atlantis av Ursula K. LeGuin), den lengste Framtidsministeriet av Kim Stanley Robinson på 635 sider. Åtte av bøkene jeg leste var faglitteratur, femten var skjønnlitterære.¹

Årets overraskelse: Årene

Jeg kjøpte Årene av Annie Ernaux i norsk oversettelse på en bokhandel i Kristiansund når jeg trengte en bok å lese på reisa hjem. Jeg kjente igjen forfatterens navn, men visste ikke mer enn det. Det var sikkert det at hun ble tildelt Nobelprisen i litteratur 2022 som gjorde at jeg kjente igjen navnet. Årene ble likevel den bok som jeg kanskje hadde mest glede av å lese, til tross for at det ikke var en bok som har stått i marinert i bokhylla hjemme en lengre tid.

Årene skildrer forfatterjegets hverdagsliv fra småjente på førtitallet til aldrende kvinne. Samtidig skildrer boken et Frankrike som endrer seg i rundt hovedpersonen, noen ganger i samklang med henne, ofte i konflikt. Ettersom boken spenner over så lang tid er det ikke åpenbart at man følger samme person. Er vi samme person hele livet?

Jeg tror på mange måter at perioden jeg befinner meg i nå – midt i livet med småbarn og jobb som eter opp det meste av min tid – nok var den rette å lese denne på. Kanskje var det derfor jeg kjente meg så truffet av den. Bokens lange linjer hjelper til å sette livet i perspektiv og tydeliggjør at livet går gjennom mange forskjellige perioder med sine egne gleder og utfordringer. Både bekymringer og gleder kommer å være andre om noen år. Ett liv rommer flere.²

Årets store forventning: The Golden Road

William Dalrymple er en forfatter som jeg har fulgt i noen år, helt siden hans Return of a King var en av hovedkildene til Cole Wehrles Pax Pamir, et brettspill om hvordan Afghanistan forholdt seg til de imperialistiske ambisjonene til Storbrittania og Russland på 1840-tallet – det som på engelsk gjerne blir kalt The Great Game. Dalrymple har skrevet mye om det britiske imperiets ambisjoner i Sør-Asia, men også om hvordan kontakten mellom briter og indere forandret begge. Bøkene hans er velskrevne og intressante. De ligger i stor grad utenfor den vanlige eurosentrerte historien.

Jeg har også vært en ivrig lytter til podkasten Empire som han har sammen med Anita Anand. Sammen har de allerede sluppet 217 episoder om blant annet det britiske, ottomanske og mughalske imperiene. De har bra personkjemi, intressante tema og kunskapsrike gjester.

I fjor vår slapp de en rekke episoder på hvordan kultur, handel og religion spredde seg fra det indiske subkontinentet til Romerriket, resten av Asia og øyene i Det indiske hav.³ Dette var i opptakten til at Dalrymple skulle gi ut sin neste bok The Golden Road der han tar til orde for at det antikke India har formet vår verden mer enn Kina gjennom den velkjente Silkeveien.⁴ Det er alltid en fare for å lese bøker med for store forventninger⁵ og her syntes jeg forventningene ble oppfylt.

Her kan du lese hele anmeldelsen min.

Leselyst for 2025

I fjor sa jeg at jeg skulle lese mer norskt, noe jeg også har gjort, blant annet for å lese igjennom noen av de norskspråklige bøkene jeg har hjemme. Det tenker jeg at jeg vil fortsette med. Jeg holder på med Saganatt av Frode Grytten nå og leste min første bok av ham i fjor. Jeg vil gjerne lese minste ei bok til av Annie Ernaux. Jeg har lest mange av bøkene til Ursula K. LeGuin,⁶ men har aldri lest en hennes kjente Øyverden-serie. Jeg har kjøpt de to første bøkene i svensk oversettelse, den tredje gis ut i mars.

Flere av bøkene, for eksempel Årene av Annie Ernaux og Tremor av Teju Cole er skjønnlitterære bøker med noen slags forankring i virkeligheten. ↩︎
En annan bok som også tok for seg et helt liv var John Williams Stoner som nok også var en av mine favoritter fra året som gikk. Jeg leste begge bøkene under sommerferien. Det gjør nok ikke noe at man leser boka når man har fri og tid. ↩︎
Verdens største hindutempel og ett av verdens største religiøse byggninger, Ankor Wat, ligger i Kambodja. ↩︎
Silkeveien var et begrep som først ble myntet av den tyske eventyreren Ferdinand von Richthofen i 1877. ↩︎
Teju Coles Tremor og Angélica Gorodischers Kalpa imperial var også bøker jeg hadde høye forventninger til, men som jeg ikke syntes innfridde, kanskje ikke fordi det var dårlige bøker, men fordi de ganske enkelt ikke traff meg akkurat da – forventningene kanskje til og med ødela noe av leseopplevelsen. ↩︎
2024 bød på en novelle (Det nya Atlantis) og en oversettelse (Kalpa imperial) av henne. ↩︎

The Golden Road

Wed, 18 Dec 2024 00:00:00 +0000

Jeg har vært forelsket i William Dalrymple i snart ti år. Det begynte da Dalrymples Return of a King var oppgitt som en av kildene for Cole Wehles brettspill Pax pamir. The Anarchy sto på litteraturlista for Wehrles John Company. Podden Empire som Dalrymple har med Anita Anand er både underholdende og slipper episoder jevnlig og ofte.

Mange av Dalrymples bøker har skildret relasjonen mellom det britiske imperiet og Asia, med fokus på India, der han har bodd deler av livet – også The Golden Road. The Golden Road tar utgangspunkt i antikkens India, men knyter hele tiden an til hvordan India har hatt relasjoner til verden rundt seg. Dalrymples argument er at India har formet vår verden på måter som de fleste av oss ikke kjenner til.

Silkeveien mot Kina er godt kjent, ett begrep som ikke er mer enn drøye hundre år gammelt, men det er mindre kjent hvor betydelsesfull kontakten med India var blant annet for det romerske imperiet som hadde omfattende handel via sjøveien. De årstidsstyrte monsunvindene var ypperlige for å bringe en flåte ut i en årstid og hjem noen måneder senere.

Darlymple skildrer handelen, men også hvordan indisk filosofi gjennom først buddisme og senere hinduisme spred seg nordover og østover i Asia. I dag er de viktigste buddistiske landene Kina, Thailand og Japan – verdens største hindutempel, Ankor Wat, ligger i Kambodja; både buddismen og hinduismen hadde sitt opphav i antikkens India. Boken slutter med en redegjørelse for hvordan våre tall – ofte kalt arabiske tall, kanskje mer korrekt indo-arabiske tall – kom fra India, via persia og arabisktalende områder med Nordafrika og al-Andulus.

Også i tidligere bøker, spesielt i White Mughals, snudd på den vanlige fortellingen om det koloniale India som råvareexportør under britisk overherredømme. Her vrir han på historien på så vis at han viser til at for tusen år siden var India i stor grad den dominerende parten i møtet med verden rundt. Romerske myndigheter var urolige for handelsunderskuddet mot India. Kinesiske munker reiste milevis til fots gjennom krigsområder for å studere ved kloster i India. Verden rundt adopterte indisk talespråk, skriftspråk og tallsystem. Historien om det koloniserte India stemmer, men det finnes også en større, mer intressant og mer kompleks historie her.

For meg har både denne boken og Dalrymples tidligere bøker vært en bra måte å få større innblikk i verden utenfor det nokså snevre europeiske perspektivet vi ofte ellers har. Det finns en lærdom i at noen av våre viktigste tanker ofte stammer fra andre steder og andre tider. Framtidens beste oppstår kanskje heller ikke hos oss.

Avlogga

Tue, 26 Nov 2024 00:00:00 +0000

I løpet av noen sykedager tidligere i måneden tittet jeg på den norske dokumentarserien Avlogga. Serien følger to småbarnfedre gjennom ett år når de lever uten smarttelefonen. For bare noen år siden hadde det ikke vært noe oppsiktsvekkende med dette, men skal ikke lese lenge i aviser eller sosiale medier for å vite at det er noe som mange er opptatt av.

Mike og Sven som følges i fem trekvarts lange episoder der de både rekker å snakke med forskere, vanlig folk og familiemedlemmer; personer som ser muligheter med teknologien og personer som synes den er problematisk. Under tiden gjennomfører de flere fysiske og kognitive tester for å se hvordan de påvirkes under året. De lever i to uker som syttenåringer og besøker Sør-Korea, tydeligvis det mest oppkoppla landet i verden. En person de intervjuer beskriver telefonen som en kroppsdel.

Serien forsøker belyse noen av fordelene, men fokuserer i stor grad på de negative sidene (minsket kontroll på egen tidsbruk, negativ påvirkning på hukomelse og fokus, dårligere søvn, sosial angst). Vil du vite mer om det kan du jo se serien selv. Først og fremst forsøker serien å peke på farene og vise på noen av det som kan oppnås ved å ta kontroll over eget mobilbruk.

Avlogga er underholdende, men jeg synes at den både er for kort og at den ikke dykker dypt nok. Serien har gjennomgående et individfokus – hva kan jeg og du gjøre for å ta kontroll på mobilbruken vår? – og glemmer helt å titte på hvordan apper, nettsider og smarttelefonen i seg er bygd nettopp for at vi skal bruke mest tid på dem. Sosiale medier har praktisk talt lært hvordan fra pengespillbranjen. Hvorfor? Fordi selskapene som står bak programvaren i telefonene og sosiale medier lever på å samle in mest mulig adferdsdata om oss som kan selges videre til reklameselskaper, forsikringsselskap og så videre.

Ved å aldri ta i mobiltelefonen, teknologien og internett som politikk og økonomi – bortsett fra når de kort diskuterer aldersgrense på sosiale medier – mister serien en viktig dimensjon. Det er jeg og du som individer som må gjøre noe, og alternativene blir uhemmet bruk eller å gjemme telefonen i ei eske på loftet.¹ Avlogga stiller således heller aldri spørsmål om nett- og telefonbruken vår skulle kunne se annerledes ut.

Jeg tror at vi alle behøver å tenke på hvordan vi forholder oss til teknologien vi har rundt oss og hvor altomfattende og gjennomgripende den er. Et verktøy for det kan være å begrense bruken over en periode både for å oppdage hva som blir en utfordring – i dag er det vanskelig å se for seg et liv uten BankID, nettbank og mulighet til å sende meldinger til nære og kjære – men også for å tenke over hva vi vil bruke tiden vår på i stedet. Den kanskje tyngste telefonkonsumenten av de to i Avlogga begynte både å lese mye og å trene under året, og var den av de to som lot smarttelefonen ligge når året var slutt.

Jeg synes ikke heller vi skal skygge for den politiske siden av dette. Smarttelefonene og internett fanger oss ikke fordi det er en naturlov, men også fordi vi har overlatt kontrollen over teknologien til noen få kommersielle selskaper som først og fremst er intressert i å samle data om oss. Det er på tide at vi funderer på hvordan vi kan ta kontrollen over teknologien: gjennom lovgiving, det vi kan gjøre som individer og det vi kan gjøre gjennom andre strukturer².

Jeg skal komme tilbake til hva jeg selv har gjort for å ta kontrollen over min egen telefon- og internettbruk³ i ett senere innlegg.

Jeg vet at Sven og Mark ikke mener dette. ↩︎
Kan tjenester drives uten profittmotiv og uten innsamling av data som en bærende foretaksidé? Kan for eksempel sosiale medier drives av en forening, en meldingstjeneste av en stiftelse? ↩︎
Selvsagt mer eller mindre lykket. ↩︎

En togtur i Nordsverige

Tue, 15 Oct 2024 00:00:00 +0000

Fetteren min Martin gikk bort den 28. september.

Jeg husker togturen vår gjennom Nordsverige. Jeg møtte deg på togstasjonen i Fauske etter å ha tatt nattoget nordover mens du hadde vært i Flathaugen. Fra bussreisa til Narvik husker jeg bare at den var lang og at halvparten av busspassasjerene gikk av når vi passerte Lofoten.

Jeg husker han fyren i Narvik som vi sov på sofaen hos, han som bare åt kjøtt fra grillen og tittet på James Bond-filmer.

Jeg husker togturen langs malmbanen til Kiruna, hvordan toget dro seg i slak oppoverbakke, over grensa og opp på fjellet. Jeg husker ikke, men tenker at vi fikk stå flere steder for å vente inn lange godstog med jernmalm som skulle andre veien.

Jeg husker hvordan vi gikk rundt i Kiruna, drakk øl på Bishops Arms, tittet på hus og avsperringene som akkurat begynte å dukke opp før flyttinga av sentrum. Den flyttinga er fortsatt ikke helt ferdig (men nesten). Jeg husker at vi spilte mange partier Haggis, det spill som jeg mest av alt forbinder med deg, forutom Backgammon, selv om jeg tror du aldri likte det like godt som meg.

Jeg husker at vi var i gruva, det mest turistete man kan gjøre i Kiruna.

Jeg husker at vi var på fylla i Luleå og at jeg skulle ha deg til å snakke svensk med noen av de som vi pratet med på byen og forsøkte å overbevise dem at du var derfra. Jeg åt nattmat på Big Boy, du ville ikke ha noe.

Jeg husker at Boden var en by der alle resturantene serverte pizza.

Jeg husker nattoget sørover, på hver vår billett og at du steg av i Sundsvall midt på natta, mens jeg fortsatte videre sørover.

Jeg har leita gjennom alle gamle bilder på alle harddisker, men finner ikke et eneste bilde fra den turen. Jeg har vanskelig for å tro at vi ikke gikk rundt der med vært vårt kamera.