Du bor i Sverige du!?

- Du bor i Sverige? Jaså? I Uppsala! Der var broren min under krigen..

Slik åpnet ofte et besøk hjemme hos farmor de siste årene. Hun husket for det meste at jeg bodde i Sverige, selv om hun ikke husket hvor lenge jeg hadde bodd der. Hun fortalte om sin eldste bror. Han som bodde i Uppsala som flyktning under krigen, men som ikke ville fortelle mye om tiden her etterpå og ble tatt av tuberkulose få år etter at freden kom. Vi vet han spilte orgel i ei kirke i Uppsala og studerte på KTH i Stockholm.¹

Hun besøkte Uppsala i årene etter krigen. Jeg vet ikke om det hadde med at broren hadde vært bosatt her (og i Stockholm), men jeg antar det. Jeg vet at hun besøkte Uppsala slott og domkirka, men hun gled ofte videre til å fortelle at hun hadde vært i Kina og gått på den kinesiske mur (visstnok som pensjonist).

Det er merkelig hvordan vårt bilde av en person forandrer seg. Jeg hadde et bilde av farmor at hun var meget gammeldags. På mange måter er det uunngåelig. De eldre i ens liv er målestokken. Sammenlignet med verden rundt framstår de som gammeldagse fordi det er nettopp dette de representerer. Spesielt føltes det slik i tenåringene med at jeg ble politisk intressert og aktiv.

På mange måter stemte det også. Hva annet kan man vente seg av noen som ble født samme år som Alexander Fleming oppdager penicillin? På andre måter stemte det ikke. Når jeg ble eldre og flyttet hjemmefra oppdaget jeg en person som ikke stemte med det bildet som jeg hadde.

Som ung jobbet hun på en internatskole, tjente egne penger og deltok på den tidens reisenyhet: bussturer til kontinentet. Hun tok førerkort og kjørte bil. Det var nok også vanlig for unge kvinner fra den borgerklassen. Hennes far, min oldefar, hadde en liten matbutikk og eide bil veldig tidlig. Slik sett var det kanskje ikke merkelig, hun hadde muligheten. Når hun giftet seg med min farfar som trettiåring, noe som var gammelt da, ble hun husmor og lot førerkortet løpe ut, det var jo uansett farfaren min som kjørte bilen.

Med tanke på hvor glad vi vet at hun var i både å reise og å kjøre bil er det i etterkant uforståelig, men helt i tråd med datidens ideal. Etter at min farfar gikk bort kjørte hun opp igjen og hadde noen år da hun reiste mye. De siste årene var det at hun ikke lengre kunne kjøre seg en tur på en finværsdag noe hun tydelig savnet.

Ettersom jeg selv har begynt å ha ett liv å titte tilbake på og ettersom jeg lærte å kjenne henne på en annen måte når jeg ble voksen har jeg tenkt på hvordan min oppfatning om henne forandret seg. På mange måter fulgte hun sin tids idealer, hvordan man skulle forholde seg til samfunn og familie; men på andre måter brøt hun mot disse. Jeg innser også at det i større grad er et brudd mot min oppfattning av tiden hun var ung i, enn et brudd mot det som faktisk var vanlig. Det var helt klart vanligere å reise og arbeide enn hva jeg tenker (i alle fall før ekteskapet).²

Folk før i tida var mest som folk er nå: de er nysgjerrige og vitelystne, men også bundet til tiden de lever i og samfunnet rundt. Disse begrensningene, rammene, er både noe som avgrenser mulighetene, men også noe som skaper den trygghet som vi også behøver.

Er det noe jeg har tenkt at jeg skulle spurt om før det var for sent er det hennes drømmer som ung. Hva var det som aldri ble av? Så hun for seg ett annet liv enn det hun levde senere? Jeg gjetter at disse fantes, som det gjør for de fleste av oss, men hun pratet ofte om at hun var fornøyd med det livet hun hadde levd — både med årene hun var husmor og mamma, men også årene før og etter når hun jobbet, reiste og engasjerte seg i kirkearbeid. Til slutt er det likevel det som er det viktige! Jeg håper at også jeg kan lære meg fornøydhetens kunst — se tilbake med tilfredshet — samtidig som barnebarna mine ser på meg som gammeldags.

Slik kunne vi sitte, oftest var det hun som fortalte de samme historiene. Ettersom jeg bodde langt unna og sjelden var på besøk føltes det som om historiene i større grad ble de samme fra besøk til besøk. Kanskje fortsatte hun med den gangen vi reiste på biltur selv bare jeg og henne når jeg var liten. Kanskje fortalte hun om hvordan hun, som var minst av søsknene, fikk sitte på en krakk midt i bilen.

Takk farmor. Takk for samtalene, for at du lærte meg korssting og bidro til å gi meg et tidsperspektiv.