Reparert tog

Det er noe helt spesielt med ting som man lenge har hatt i sin nærhet, som man har sett nesten hver dag. Man venner seg til hvordan de ser ut, hver minste skrape eller defekt.

Dette lekelokomotivet i tre hadde barnet i mange år. Under hele den tiden manglet en av skorsteinene. Det var vi vant med.

Når noen venner av oss fikk barn fikk de arve mange av trelekene, inklusive det slitte trelokomotivet som manglet en skorstein. Jeg var på kaffeselskap hos dem i helga og ble vist til det nymøblerte barnerommet. På golvet sto det samme lokomotivet som hadde stått hjemme hos oss noen år tidligere. Det så likevel litt annerledes ut. Det hadde fått en ny og hvitmalt skorstein.

Det er vanskelig å beskrive hvor glad det gjorde meg. Ikke bare var det et fint gjensyn, men det var også en påminnelse om hvor flott det er å reparere og ta hånd om det vi har rundt oss — og hvor viktig det er å trene opp og holde i hevd kunskapene om hvordan vi gjør enklere reparasjoner. Om det er kunskap som trengs i fremtiden er det nettopp denne: kunskapen om hvordan vi lager det som er ødelagt, det som er splittet.