Maja

I helga som var gikk vår katt Maja bort. I går ryddet jeg bort matskåla.

Hun het allerede Maja da hun flyttet inn til oss. Ana var skeptisk til navnet: vi hadde allerede en katt uten hale og det føltes litt klisjeaktig å bo i Uppsala med en katt uten hale og en katt som het Maja.

Da hun flyttet inn hos oss hadde vi bare Santiago, en eldre katt som vi hadde overtatt fra Uppsala katthem noen år tidligere sammen med en annen katt, Bingo, som han hadde bodd sammen med. Da Maja dukket opp hadde Santiago hadde levd som ensom katt i mer enn et år. Vi hadde så vidt pratet om å gi Santiago selskap. Vi tenkte at han ble ensom ettersom vi var borte størstedelen av dagene på jobb og barnehage.

Noen naboer som var kattepassere da vi var bortreiste hadde overtatt en kattunge, men var uenige om de skulle beholde henne. De spurte oss om vi kunne tenke oss å overta den ettersom de viste at vi tenkte på å skaffe en til. Når vi kom hjem fra sommerferie fikk de to møte hverandre. Det virket som om de to fungerte sammen nesten med en gang.

Plutselig hadde den store og gamle katten en vilter kattunge boende hos seg. De var forskjellige, og det var kanskje derfor det fungerte så godt. En forsiktig gamling som mest likte å bli koset med, og en vilter og leken kattunge. Når han syntes det ble for mye lek og for mye tull la han henne ganske enkelt i bakken, men det var likevel tydelig fra første dag at det var hun som hadde føringa.

Santiago som hadde vært innekatt og som faktisk knappt turte å gå utenfor balkongdøra ble faktisk tøffere når han tok rygg på villstyringen, hun som aldri var redd for noe. Hun viste ham at det ikke var farlig og hvordan man skulle gjøre. Plutselig var han ute og sprang på hageflekken og det gikk ikke lenge før han tok seg til andre siden av tunet (i begynnelsen var det et problem at han ikke alltid turte å gå hjem igjen.)

Santiago døde plutselig bare et år etter at Maja flyttet inn. Hadde vi visst at han ikke skulle leve lengre er det ikke sikkert vi hadde tatt henne. Nå var det hun som var ensom katt hos oss, og det har hun vært foruten noen måneder da vi prøvde med en annen katt, noe som ikke fungerte.

Maja levde livet, mens hun vokste. Hun var selskapelig av seg, hilste på naboene, lot seg klappe av barn og gikk i begynnelsen også gjerne inn til personer som hadde balkongdøra åpen. En nabo fortalte at hun hadde skremt ham når han skulle på do en varm sommernatt og balkongdøra sto åpen. Hun ble kompis med en annen nabo og lå gjerne i underdelen av vogna når de var ute og trillet. Når han kom hjem fra jobb sprang hun ham i møte.

Maja gikk bort for noen dager siden. Det hele var plutselig. Hun var fortsatt en ung frisk katt. Det er merkelig hvordan bortgangen til noen som i så stor grad levde sitt eget liv likevel er så følbart. Jeg kunne irritere meg over at hun vekte meg tidlig på morgonen ved å mjaue utenfor soveromsdøra for å bli utsluppet — spesielt nå som været har blitt varmere og morgnene er lysere ble det stadig tidligere — nå er det ekstra kjennbart på morgenen når man får sove til klokka ringer og det ikke står en katt å venter på en.

Nå trenger vi ikke å gjemme småelektronikk for å unnvike at de blir spist opp. Vi trenger ikke å rydde opp nedrevne potteplanter. Vi kommer ikke ha en katt som klatrer opp og legger seg på brystet akkurat når det passer dårlig — eller når det passer alldeles perfekt.

Maja, takk for denne tiden!