Utvandrarna

Sommerens store leseprosjekt har vært de fire bindene (og drøye 2000 sidene) i Vilhelm Mobergs Utvandrarna-serie. I Norge er de antagelig mest kjent for de to filmene produsert på 70-tallet av Jan Troell med Liv Ullman i rollen som Kristina. Utvandrarna følger en gruppe bønder fra et sogn i Småland i Sør-Sverige som utvandrer til Amerikas forente stater år 1850. Motivasjonen for å reise varierer dem imellom og speiler virkelighetens grunner for å reise ut: fattigdom, religiøs forfølgelse, eller ganske enkelt for å kunne starte på nytt. Det er en lang og detaljert fortelling som følger flere personer over mange år. Det er en fortelling som kan sies å ha alt: både historiske skildringer, relasjonsdrama, personutvikling, eventyr og uforventet mye humor.

Utvandrar-serien har bltt en del av fortellingen om Sverige. Når man tenker på de svenskene som utvandret til Amerika er det nok først og fremst Karl Oskar og Kristina Nilsson fra Ljuder man tenker på, selv om det er oppdiktede personer. Nylig var det ett av verkene som var med i den kritiserte kulturkanonen som offentliggjordes av det svenske kulturdepartementet.

Det som fanget meg med Utvandrerbøkene var hvordan de lot meg følge med noen få personer over mange år under en stor forandring i livene deres. Hvordan de fikk utstå prøvelser og vanskeligheter for å skape et bedre liv både for seg selv, sine nære og sine etterkommere — hvordan dette forandret hver og en på forskjellig måte. Hvordan det nye landet ikke var bedre på absolutt alle måter, og hvordan det går å savne ett liv som var stevsomt og der sult og død aldri lå langt borte.

Jeg fikk også lyst til å lese igjen en annen Utvandrer-fortelling: Ola Larsmos Översten.

Spesielt ble jeg fanget av historien om Robert, Karl Oskars bror: Den drømmende og nysgjerrige ungdommen som vet mye om landet de skall emigrere til, men som også tror på alt han leser og hører — som når han ikke vet finner på til hans selv tror på sine fantasier. En ung man som ikke vil ha noen husbonde over seg, som vil bestemme selv og forme sin egen framtid, men som heller ikke nøyer seg med det han bygger opp og alltid strekker seg videre. Robert følger med de andre, men gir seg etter kort tid videre for å søke lykken i det kaliforniske gullrushet. Når han kommer tilbake er han fortsatt en ung mann, men en ung mann som er forandret. Eventyret han har søkt har tæret på ham og han har møtt mennesker som har vært godhjertede og mennesker som har lurt ham.

Jeg kan anbefale å se teaterstykket fra Dramaten fra 2015 av den første boken i serien. Teaterstykket er satt opp av koreografen Mats Ek og deler av de ganske avskalede scenene er gjort tydelige gjennom dans, spesielt i scener der de vises sterke følelser. Å se Rolf Lassgård i rollen som Karl Oskar danse fram sin sorg over døden til sin datter Anna som døtt av å ha forspist seg på byggrøt under et nødår var fantastisk. Dansen viser disse følelsene mye bedre enn hva en teaterreplikk eller monolog skulle kunne gjøre.

Dessverre er teaterforestillinga bare en iscenesettelse av den første boka, og slutter derfor når emigrantene ankommer New York. Den er derimot med få unntak tro til boka, noe som ikke hadde vært mulig om den for eksempel også skulle avhandle også den andre boka. Men det gir egentlig ikke tid nok til at flere av relasjonene skal rekke å utvikle seg, og relasjonen mellom Kristina og Ulrika som er fullt av rent fiendeskap når første boka slutter lappes sammen i slutten av teaterstykket på en måte som føltes litt forhastet, selv om jeg forstår at de ikke vil avslutte uten å reparere den.

Teaterstykket er likevel verdt å se og kan ses på SVT Play fram til den 18. oktober også fra utlandet.