I litt over ett år nå har jeg registrert hvilke bøker jeg har lest på fediverse-tjenesten BookWyrm. Spesielt å skrive korte anmeldelser på de bøkene jeg leser har vært positivt da det har tvunget meg til å ikke bare legge ifra meg den ferdigleste boka, men også reflektere over det jeg har lest. Jeg har ikke riktig skrevet en anmeldelse/kommentar på alle bøkene jeg har lest, men det har vært målsettinga.

Også BookWyrm serverer en oppsummering av det senere kalenderåret. I løpet av 2024 leste jeg 23 bøker. Den korteste var ei innbundet novelle på 46 sider (Ett nytt Atlantis av Ursula K. LeGuin), den lengste Framtidsministeriet av Kim Stanley Robinson på 635 sider. Åtte av bøkene jeg leste var faglitteratur, femten var skjønnlitterære.¹

Årets overraskelse: Årene

Jeg kjøpte Årene av Annie Ernaux i norsk oversettelse på en bokhandel i Kristiansund når jeg trengte en bok å lese på reisa hjem. Jeg kjente igjen forfatterens navn, men visste ikke mer enn det. Det var sikkert det at hun ble tildelt Nobelprisen i litteratur 2022 som gjorde at jeg kjente igjen navnet. Årene ble likevel den bok som jeg kanskje hadde mest glede av å lese, til tross for at det ikke var en bok som har stått i marinert i bokhylla hjemme en lengre tid.

Årene skildrer forfatterjegets hverdagsliv fra småjente på førtitallet til aldrende kvinne. Samtidig skildrer boken et Frankrike som endrer seg i rundt hovedpersonen, noen ganger i samklang med henne, ofte i konflikt. Ettersom boken spenner over så lang tid er det ikke åpenbart at man følger samme person. Er vi samme person hele livet?

Jeg tror på mange måter at perioden jeg befinner meg i nå – midt i livet med småbarn og jobb som eter opp det meste av min tid – nok var den rette å lese denne på. Kanskje var det derfor jeg kjente meg så truffet av den. Bokens lange linjer hjelper til å sette livet i perspektiv og tydeliggjør at livet går gjennom mange forskjellige perioder med sine egne gleder og utfordringer. Både bekymringer og gleder kommer å være andre om noen år. Ett liv rommer flere.²

Årets store forventning: The Golden Road

William Dalrymple er en forfatter som jeg har fulgt i noen år, helt siden hans Return of a King var en av hovedkildene til Cole Wehrles Pax Pamir, et brettspill om hvordan Afghanistan forholdt seg til de imperialistiske ambisjonene til Storbrittania og Russland på 1840-tallet – det som på engelsk gjerne blir kalt The Great Game. Dalrymple har skrevet mye om det britiske imperiets ambisjoner i Sør-Asia, men også om hvordan kontakten mellom briter og indere forandret begge. Bøkene hans er velskrevne og intressante. De ligger i stor grad utenfor den vanlige eurosentrerte historien.

Jeg har også vært en ivrig lytter til podkasten Empire som han har sammen med Anita Anand. Sammen har de allerede sluppet 217 episoder om blant annet det britiske, ottomanske og mughalske imperiene. De har bra personkjemi, intressante tema og kunskapsrike gjester.

I fjor vår slapp de en rekke episoder på hvordan kultur, handel og religion spredde seg fra det indiske subkontinentet til Romerriket, resten av Asia og øyene i Det indiske hav.³ Dette var i opptakten til at Dalrymple skulle gi ut sin neste bok The Golden Road der han tar til orde for at det antikke India har formet vår verden mer enn Kina gjennom den velkjente Silkeveien.⁴ Det er alltid en fare for å lese bøker med for store forventninger⁵ og her syntes jeg forventningene ble oppfylt.

Her kan du lese hele anmeldelsen min.

Leselyst for 2025

I fjor sa jeg at jeg skulle lese mer norskt, noe jeg også har gjort, blant annet for å lese igjennom noen av de norskspråklige bøkene jeg har hjemme. Det tenker jeg at jeg vil fortsette med. Jeg holder på med Saganatt av Frode Grytten nå og leste min første bok av ham i fjor. Jeg vil gjerne lese minste ei bok til av Annie Ernaux. Jeg har lest mange av bøkene til Ursula K. LeGuin,⁶ men har aldri lest en hennes kjente Øyverden-serie. Jeg har kjøpt de to første bøkene i svensk oversettelse, den tredje gis ut i mars.